Ufrivillig barnløs?

Kanskje historien min kan gi deg håp…?

Jeg har hatt ønske om å bli mamma så lenge jeg kan huske. Det har rett og slett vært mitt store mål og meningen med livet.

Fra jeg var noen få år gammel så har jeg sullet og stelt med dukker. Jeg klarte aldri å legge meg til å sove selv før alle dukkene låg godt og med pledd eller dyne over seg. Jeg sa alltid godnatt til alle sammen og sang nattasang til de. Husker at jeg også brukte å drømme om natten at de hadde blitt levende, ekte babyer. Skuffelsen når jeg våknet og skjønte at det bare var en drøm…ja den var enorm. Nesten uoverkommelig. Som et ekstremt sterkt savn.

Denne følelsen har jeg fått kjent veldig sterkt i mange, mange år. Som ufrivillig barnløs.

Ja hvem skulle tro det? Jeg som har en stor barneflokk?

Men veien hit har kostet oss mye på mange plan.

La meg fortelle:

Når jeg var bare 17 år begynte jeg og Jan Henrik å planlegge å stifte familie. Ja jeg vet det er tidlig, men for oss så føltes det naturlig og veldig rett.

Månedene gikk og gikk uten at jeg ble gravid. Men siden jeg var såpass ung så var det ikke noe hast. Etter 2 år med måned etter måned med negativt resultat, begynte vi virkelig å lure på hvorfor jeg ikke ble gravid. Og hva i alle dager skulle til for at det skulle ordne seg! Vi visste jo i utgangspunktet hvordan man lager barn…. Men når det ikke virket, hva skulle da til? Det var jo ingen andre muligher enn å fortsette å prøve.

På denne tiden var ikke internett allemannseie og det var ikke mulig å Google all mulig informasjon, slik det er i dag. Så vi visste ikke like mye som de fleste gjør i dag. Vi hadde knapt hørt om barnløshet, og aller minst var vi forberedt på at dette skulle vi være en del av.

Årene gikk. Tårene og skuffelsene ble uendelig mange. Og ikke minst den maktesløsheten! Den følelsen kan nesten ikke beskrives. Kjenner at jeg den dag i dag, får en skikkelig vond klump i magen ved å tenke tilbake. Jeg får lyst til å brøle, sparke, knuse, gråte!

Alle andre var gravide, alle andre kjøpte inn babyutstyr, alle andre ble mamma og pappa. Alle andre koste seg med baby. Alle andre ble gravid igjen og hadde en koselig familie. Alle andre levde drømmen.

Men ikke vi. Hvorfor??

Hvorfor fortjente ikke vi dette? Hva hadde vi gjort for å ikke fortjene å bli foreldre. Det var jo det eneste jeg ønsket meg, den eneste drømmen min.

Etter 4 år med sorg, avmakt og uendelig mange skuffelser begynte vi å innse at vi aldri kom til å bli en del av det som for andre var en selvfølge – å bli foreldre. Litt etter litt gav vi opp. Hjertene våre var såpass knust at det begynte å bli vanskelig å plukke opp bitene. Vi begynte å bli hule, så tomme.

Fortsettelse følger…

2 kommentarer til «Ufrivillig barnløs?»

    1. Så bra at du vil lese. Beklager at jeg ikke har skrevet fortsettelsen. Håper å få gjort det om ikke så lenge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *