Så til de grader skrivesperre for tiden!

Det er så fortvilt. Jeg har et vell av opplevelser å skrive om, det har vært en meget innholdsrik både sommer og høst.

Men jeg står bom fast! Argh!

For å nevne noe så har jeg og familien vært i ukebladet Hjemmet, jeg har feiret stort 40-års jubileum hvor jeg fikk noen morsomme overraskelser, det har vært utfordringer med barna og det å ha mange barn, og mye annet. Masse, masse jeg kunne skrevet om. Men får ikke ut skrivefingeren!

Jeg har i det siste tatt et skikkelig grep om egen helse. Noe som burde vært gjort for lenge siden. Jeg tror nok dette er hovedårsaken til at jeg ikke klarer skrive. For det jeg går gjennom nå er svært krevende, både fysisk men ikke minst psykisk.

IMG_8875
Kos og trøst prioriteres…

Jeg må likevel fortsatt klare det meste hverdagen byr på. Huske ditt, huske datt, fotballtreninger, fotballkamper, håndballtreninger, lekser, ting som skal tas med på skolen, møter, ting som må skaffes, ting som må ordnes, henting, bringing, timeavtaler på sykehus, husarbeid, bursdager, gaver osv, osv.

Men jeg har et sterkt ønske om å fortsette å blogge. Så prøver litt til før jeg eventuelt må gi opp.

Jeg synes det har vært svært givende å blogge. Tjener ikke en eneste krone på det siden jeg har en såpass ukjent blogg ( i forhold til Komikerfrue, Fotballfrue, Treningsfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle osv. Men det passer meg likevel så utrolig godt å få skrevet ned tanker samtidig som jeg kan dele opplevelser med dere lesere. Kanskje jeg heller skal begynne å vlogge?? 😉

Trodde jeg skulle komme igang for fullt etter sommeren. Men slik ble det ikke. Det jeg holder på med i forhold til helsen min, krever såpass mye at det tar en veldig stor plass i livet mitt nå.

Jeg er ikke klar til å dele noe om det foreløpig men kanskje etterhvert.

Ellers så går dagene unna i en fei! Ungene er aktive, både hjemme og ute. Det er mye å følge opp.

Det å ha barn i så ulike aldere er svært utfordrene. Men på samme tid spennende. Det gjelder å ha hjertet, øyne og ører åpne. Morsinstinktet må hele tiden være skjerpet.

Tenåringene går gjennom mye for tiden og det er mange valg som skal tas, både på skole og privat. Det dukker stadig opp nye problemstillinger og de må følges tett, for at jeg skal kunne gi de de støtte og veiledning der det trengs.

Jeg går med en redsel for at jeg ikke klarer å fange opp følelser eller problem, at de går gjennom ting jeg ikke fanger opp. Men så langt har de snakket med meg om alt, slik at jeg føler at jeg er til stede emosjonelt sett. Vi har jo disse kjøreturene våre, der alt kan snakkes om i fred og ro. Uten forstyrrelser fra småsøsken eller gjøremål i hjemmet. Disse turene har løst mange problemer og gitt mor/ungdom forholdet sterkere enn sterkest.

Akkurat nå sitter jeg i bilen og skriver. Det er nok her jeg jobber best, både med skriving og ungdommer 😉 Hjemme er det så mye annet som skal gjøres og som tar oppmerksomheten min.

Det er nydelig vær på sunnmøre for tiden. Sol fra morgen til kveld og 19-23 (!) varmegrader. Høstfargene har begynt å komme frem, det er bare så utrolig nydelig! Selv om det er deilig så gleder jeg meg til det blir litt kaldere og gjerne regn og vind også. Jeg elsker nemlig høsten med alt den byr på av farger og vær, enten det er sol eller skyer.

Min lillesøster er en ivrig hobbyfotograf. Hun tok med seg to av småbarna for å ta noen høst-bilder av de. Og for noen flotte bilder! Hun har virkelig greid å fange det spesielle lyset som er på denne tiden.

IMG_8884

IMG_8873

IMG_8874

IMG_8872

Skulle hatt henne som fast fotograf for å gjøre bloggen mer visuelt tilfredsstillende, men tror ikke hun hadde orket å bo her, hehehe ☺️

Det lille treet…

Mange av dere har vært der og mange har lenge igjen før det er et tema.

Jeg snakker om når barna begynner å utforske mer av verden. Å skulle klare mer på egen hånd. Å stå ovenfor nye og større utfordringer. Å takle større problemstillinger.

Dette skjer veldig gradvis, fra de er bittesmå og fremover. Men det kommer et svært tydelig skille når de går fra barn til ungdom.

Jeg har siden barna var nyfødt tenkt at de er et skjørt, lite tre som nettopp har brutt gjennom jordens overflate. Nede i jorden har de lagt beskyttet mot ytre skader og farer.

Men nå som de står nakne ute i den store verden, uten å komme seg videre – må de beskyttes. Treet må vernes mot kulde, regn, storm og andre farer som kan skade eller ødelegge.

Jeg har derfor satt en glasskuppel over treet slik at det kan fortsette å spire og slå røtter uten å bli utsatt for ytre påkjenninger. Jeg har pleiet treet, vatnet og gitt det næring.

Treet har vokst seg stort og sterkt men nå trenger det mer plass. Det har slått rot men har nå blitt såpass stort at glasskuppelen må bort.

Og det er der jeg er nå med min eldste datter. Hun er klar for å utforske verden og jeg må begynne å gi slipp. Jeg må se at hun skal stå ute i stormer og kjempe mot ytre påkjenninger.

Jeg kan bare håpe at tiden i glasskuppelen har styrket henne nok til å være klar for det som møter henne. At hun har sett såpass mye at hun ikke har blitt naiv. Men samtidig, at stammen har vokst seg såpass sterk at hun kan stå stødig.

Foreløpig er det lenge før hun skal forlate redet og jeg kommer aldri til å gi helt slipp. Men tiden er inne for at hun skal strekke sine armer ut mot verden og finne sine egne veier. Utforske, prøve, oppleve, klare, møte, ordne, takle.

Til dere som har vært gjennom dette: all respekt for det dere har måttet gå gjennom, jeg føler med dere.

Til dere som har lenge igjen før dette er et tema: Sett pris på den tiden da barna er avhengig av dere. Sett pris på at du kan legge barnet i sengen sin, eller gjerne din. Pakke dynen rundt barnet og du vet at han eller hun er der. Når barnet våkner om morgenen er du den første barnet tenker på og vil kose med.

Vi mister dette litt etter litt men om du er raus med kjærlighet og tiden din med barnet, er jeg sikker på at det lille treet søker ly under glasskuppelen når det er nødvendig.

IMG_1274