Det lille treet…

Mange av dere har vært der og mange har lenge igjen før det er et tema.

Jeg snakker om når barna begynner å utforske mer av verden. Å skulle klare mer på egen hånd. Å stå ovenfor nye og større utfordringer. Å takle større problemstillinger.

Dette skjer veldig gradvis, fra de er bittesmå og fremover. Men det kommer et svært tydelig skille når de går fra barn til ungdom.

Jeg har siden barna var nyfødt tenkt at de er et skjørt, lite tre som nettopp har brutt gjennom jordens overflate. Nede i jorden har de lagt beskyttet mot ytre skader og farer.

Men nå som de står nakne ute i den store verden, uten å komme seg videre – må de beskyttes. Treet må vernes mot kulde, regn, storm og andre farer som kan skade eller ødelegge.

Jeg har derfor satt en glasskuppel over treet slik at det kan fortsette å spire og slå røtter uten å bli utsatt for ytre påkjenninger. Jeg har pleiet treet, vatnet og gitt det næring.

Treet har vokst seg stort og sterkt men nå trenger det mer plass. Det har slått rot men har nå blitt såpass stort at glasskuppelen må bort.

Og det er der jeg er nå med min eldste datter. Hun er klar for å utforske verden og jeg må begynne å gi slipp. Jeg må se at hun skal stå ute i stormer og kjempe mot ytre påkjenninger.

Jeg kan bare håpe at tiden i glasskuppelen har styrket henne nok til å være klar for det som møter henne. At hun har sett såpass mye at hun ikke har blitt naiv. Men samtidig, at stammen har vokst seg såpass sterk at hun kan stå stødig.

Foreløpig er det lenge før hun skal forlate redet og jeg kommer aldri til å gi helt slipp. Men tiden er inne for at hun skal strekke sine armer ut mot verden og finne sine egne veier. Utforske, prøve, oppleve, klare, møte, ordne, takle.

Til dere som har vært gjennom dette: all respekt for det dere har måttet gå gjennom, jeg føler med dere.

Til dere som har lenge igjen før dette er et tema: Sett pris på den tiden da barna er avhengig av dere. Sett pris på at du kan legge barnet i sengen sin, eller gjerne din. Pakke dynen rundt barnet og du vet at han eller hun er der. Når barnet våkner om morgenen er du den første barnet tenker på og vil kose med.

Vi mister dette litt etter litt men om du er raus med kjærlighet og tiden din med barnet, er jeg sikker på at det lille treet søker ly under glasskuppelen når det er nødvendig.

IMG_1274

En aldri så liten hyllest…

Til han som står ved min side. Mannen min, bestevennen min. Han som vet alt om meg. Han jeg stoler mer på enn noen andre.

Han som er klippen i livet og virker som han tåler alt. Selv om jeg vet han har mye å stri med så er han positiv og får oss andre til å føle oss trygge.

Det er han som tar den dårligste plassen i sofaen for at jeg skal få den beste. Det er han som reiser seg en ekstra gang og henter koppen jeg glemte, selv om vi begge er slitne.

Det er han som legger seg i sengen til en av ungene, når vår seng blir fylt opp av barn i løpet av natten og vi begge ligger med hodet på nattbordet.

IMG_0836

Det er han som har gitt meg barneflokken jeg drømte om.

Det er han som skryter av middagen selv om den ikke var noe særlig. Men som svarer ærlig dersom jeg spør direkte. Det er han som forteller meg hvor vakker jeg er og hvor forelsket han er i meg, selv om jeg akkurat har stått og trykket meg selv ned med ord som stygg, rar, feit osv. Det er han som løfter selvtilliten min. Han som får meg til å føle meg vakker og verdifull uansett hvordan jeg ser ut, uansett hva jeg gjør, uansett hvordan jeg er.

Det er han jeg kan krangle med, være rasende på, ha kriser med. Men som vi overvinner, igjen og igjen. Som styrker oss.

Ja det er han som tørker tårene mine når jeg gråter. Det er han som holder rundt meg og forstår.

Det er han som sitter i en stol ved siden av sengen når jeg har vært alvorlig syk. Bekymret, redd men rolig.

Det er han som har holdt ut svangerskaps-hormoner og fått meg til å føle meg som tidenes flinkeste rugemamma.

IMG_0837

Han har vært med på 7 barnefødsler, rolig, trygg, tilstede. Det er han som skryter av meg og motiverer meg. Det er han som gråter når han holder barna våre i armene for første gang. Det er han som tørker mine barseltårer, mange barseltårer…

Det er han jeg har blitt mer og mer forelsket i i løpet av de siste 25 årene som vi har kjent hverandre. Han som jeg har blitt nyforelsket i for hvert barn vi har fått. Han som jeg fremdeles savner når vi er fra hverandre, selv etter en liten stund. Han som jeg får sommerfugler i magen av å tenke på. Han som jeg beundrer.

Men han irriterer meg ofte grenseløst og jeg skjønner for eksempel ikke hvorfor han ikke bare kan bruke klesskapet. Hvorfor skal det være klær rundt omkring i huset når han har kleskap til det? Jeg kunne nok nevnt en drøss med irritasjonsmoment. Men jeg gjør det ikke. Jeg gneller nok om slikt i hverdagen.

Nei du fortjener en hyllest kjære. Du fortjener det fordi du er min helt og fordi du rett og slett er min. Takk for alt vi har sammen og for at vi går sammen. Takk for all kos og alle klemmer. Takk for at du tuller og kiler meg når jeg er irritert, slik at vi kan le det bort. Takk for alt du ordner. Takk for at du lar meg være sint for du vet at jeg er ferdig med det så snart jeg har sluppet litt på trykket. Takk for at du sier ifra når jeg blir for mye, når jeg tråkker over en grense, når jeg sårer deg. Takk for at du er åpen.

Takk for at vi fremdeles lærer hverandre å kjenne. Takk og pris for at du fant meg!

«Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt».