Bryr du deg om andre eller er du for høyt på toppen til å se ned?

Jeg tror nok de alle fleste av oss har noe de sliter med, men det som gjør mest vondt eller som vi skammer oss mest over, det holder vi for oss selv. Vi liker ikke å vise oss svake. Vi liker ikke å gjøre oss sårbare. Uten skallet så er det rett innpå huden, eller enda verre – hjertet og stoltheten.

Når vi åpner oss så er det også et nederlag. Det koster for mye. Hvem vil være venn med den svake liksom? Hun som ikke er sterk, populær og perfekt. Man vil vel helst være sammen med de som betyr noe, de med status, de som er noen.

En gang i blant er det faktisk livsnødvendig å lette på trykket. Derfor gjør jeg det i dag, lufter litt på trykket. Både for min egen del men også for at andre kan tillate seg å være svak en gang i blant.

Mest sannsynlig angrer jeg på at jeg gjør meg selv skall-løs. Men om det kan hjelpe bare én person som sliter til å føle seg sterkere eller , så er det verdt det.

For et par-tre år siden skrev jeg et langt innlegg om det å ha fødselsdepresjon. Jeg tar ikke noe om det nå, jeg er ikke klar for å gå så dypt her på bloggen. Det kostet meg så mye når jeg la det ut på Facebook. Men jeg fikk helt villt mange tilbakemeldinger og gode ord. Enormt med meldinger fra både kjente og ukjente som fortalte at historien min gjorde at det var lettere å leve med deres problemer, med sin depresjon. Og det synes jeg var en svært sterkt og lærerik opplevelse. Kanskje gjentar jeg det her en gang i tiden for å kunne hjelpe flere. Jeg vil så gjerne, men det må være når tiden føles riktig.

Nå for tiden fokuseres det mye på at ungdommene eksponeres for så mye via sosiale medier, at presset om å være bra nok er høyere enn noen gang. Vi snakker om mobbing og utestenging og vil ikke at våre håpefulle skal lide. Men faktisk, det er slik for oss voksne også. I stor grad.

Gjennom sosiale medier blir vi daglig bombadert med bilder og statuser som gjør oss stresset. Alle holder på med noe og ikke minst; er med noen. Venner. Har du venner? Blir du invitert? Blir familien din inkludert?

Jeg har endelig lært meg til å holde meg mest mulig unna sosiale medier. Ikke fordi jeg ikke unner andre lykke og suksess, langt ifra. Jeg klare å glede meg på andre sine vegne. Men jeg har så mange andre utfordringer at jeg må skyve unna det jeg kan, som jeg vet trigger stresset i meg. Jeg blir faktisk ikke så lett påvirket og har det ikke slik at jeg må gjøre som alle andre. Glem perfekt! Hva er perfekt liksom? Hvem bestemmer hva som er riktig og hva som er perfekt, eller bra nok?

Men enkelte ting gir meg en sterk følelse av å ikke være bra nok.

For eksempel så har vi alle fjellturene, sykkelturene og treningsfruene. Jeg ser snart ikke forskjell på en 20-åring og en 50-åring på avstand. Mammakroppen er definitivt ut! Her er det kun slank og veltrent som gjelder.

Selvfølgelig er det en god ting at kvinner tar vare på helsen sin og kroppen sin. At de er aktive og sunne. De gjør ingenting galt i det. Det er bare jeg er en småfeit, sliten kvinne som er misunnelig.

Jeg har riktignok en unnskyldning for å ikke klare å holde meg i form. Jeg har en skade i hoften som hindrer meg i å trene. Men den hindrer meg ikke i å spise utelukkende sunt. Likevel klarer jeg det ikke. Kall det gjerne trøstespising. Eller en ond sirkel.

Kanskje jeg etterhvert får fikset på hoften min, slik at jeg kan ha en hverdag uten smerter. Smerter som er så intense at de tærer på alt av mot og livskvalitet. Slik at jeg kan komme i normal aktivitet igjen. Slik at jeg også kan ta bilder av meg svett på en fjelltopp. Med flat mage og rumpe som en 20-åring….

Men inntil da så sitter jeg her og føler lettere avsky for min egen kropp. Og jeg som bruker veldig mye tid på å snakke med tenåringene mine om at de skal være stolt over egen kropp, og at vi alle er forskjellige. At alle skal være den de er og at ulikhetene og mangfoldet er totalen som gjør livet vakkert.

Jeg er en hykler.

Men jeg føler en sterk avmakt for at jeg ikke klarer å gå turer og holde meg noenlunde i form. Jeg har en tristhet over alt jeg går glipp av med ungene.

Jeg er den kjipe mammaen som må si nei til å hoppe i sekk eller løpe med egg i skje. Jeg er den kjipe mammaen som ikke ikke gjør alle bevegelser under en danselek. Og ikke danser jeg med ungene heller. Jeg er hun som ikke klarer å bære ungene sine lenger og som ikke kan løpe etter på gøy. Jeg har blitt hun som sitter og ser på og virker prippen og høytidelig.

Hadde dere bare visst at det ikke er derfor. At inni meg så skjemmes jeg og gråter.

Noen ganger må jeg bare delta likevel for å ikke være hun sutrete kjerringa med smerter. Jeg får virkelig svi for det etterpå i form av bortimot uutholdelige smerter. Noen ganger klarer jeg ikke engang å gå….

Ja jeg kan si at jeg ikke kan delta på grunn av en skade, på grunn av smerter. Men hvem er jeg da? Den sutrete dama? Eller hun som lurer seg unna ved å si hun har smerter? Hypokonder eller løgner? Den svake.

Eller hun som faktisk er skikkelig, skikkelig lei seg og fortvilet på grunn av tingenes tilstand?

Samtidig er jeg så heldig at jeg også er lykkelig. Jeg har mye å glede meg over og mange å være stolt over. Jeg er stolt av meg selv også. Alt jeg har greid mot alle odds. Den jeg har blitt. Jeg har opplevd mye vondt som ikke et barn og en ungdom skal oppleve. Ting som ikke kan skrives om men som preger meg hver dag. Jeg har også kommet meg gjennom en fryktelig tung depresjon for noen år siden. Har du ikke vært der selv så vet du ikke hvilken stor bragd det er. Håper jeg aldri faller såpass langt ned igjen. Livet er dyrebart og herlig, men det er også en kamp.

Vi kjemper hver dag og noen dager må vi kjempe mer enn hva gleden gir. Ta godt vare på de du har rundt deg. Ikke vær så selvopptatt i egen lykke og fornøydhet at du ikke lenger ser de ensomme. De som trenger å høre til. Eller de som trenger et løft.

Jeg lytter og inkluder, gjør du?

 

4 kommentarer til «Bryr du deg om andre eller er du for høyt på toppen til å se ned?»

  1. Veldig bra innlegg, og sannhet fra begynnelse til slutt.. Livet er ikkje alltid lett, og det gjelder som regel alle.. Godt at noen seier det høgt å at vi ikke må ta ting som en selvfølgelse.. Såå godt å bli minnet på å ta fokuset bort frå oss sjølv, løfte hodet å se rundt oss hva som skjer…

  2. Du er så flink å sette ord på ting og følelser. Mange kjenner seg nok igjen i det du skriver. Ingen er perfekte. Og vi har alle våre oppturer og nedturen, uansett hva vi vil gi inntrykk av.
    Jeg synes du er en flott dame charlotte

    1. Flotte sanne ord.Jeg har skryt av deg til mine venner etter at jeg såg deg på TV.En flott familie i et nydelig hjem.Vær stolt av deg selv

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *