40-års eventyret

Så var man blitt 40 år da…

IMG_6414
Meg på min første bursdag…

Jeg har egentlig gruet meg veldig til det. Ikke fordi jeg synes 40-åringer er gamle. Men for meg som føler meg som 25 (nei jeg ser ikke ut som jeg er det), så er det rett og slett vanskelig å forholde seg til at jeg har blitt «hele» 40. Jeg føler meg ikke helt som en av de voksne.

Det er utrolig mange som sier til meg at 40-årene er livets beste tid. Og det tviler jeg ikke på at det er for mange. Ungene begynner å bli store og selvhjulpne. Man har litt mindre gjeld etter å ha betalt på huslån en stund. Og med romsligere økonomi så er det noen stressfaktorer mindre, det er ikke til å komme fra for de fleste av oss uansett hvilke verdier en har.

Man har gjerne funnet sin plass i venneflokken. Man har tid og råd til å reise mer, både med og uten barn. Man har mer tid og overskudd til å date sin kjære.

Kanskje har man også fått hvilt seg litt etter småbarnslivet og funnet overskudd til å begynne å holde seg i bedre fysisk form. Man er mest sannsynlig ferdig med å ha konfirmanter.

Man er trygg på seg selv og sine meninger. Man vet å konsentrere seg om ting som virkelig betyr noe. Man har funnet roen og er mer harmonisk.

Så det må jo egentlig være topp å nå 40-årene!

Men det er ikke helt slik for meg. Jeg har fremdeles små barn og jeg ønsker meg forsåvidt flere. Men fornuften taler for første gang imot det. Så jeg må innfinne meg med at min tid som gravid/fødende/ammende/superkvinne er over.

IMG_6413
Her er jeg lettet over at min femte fødsel var over og at vi hadde fått nok et kjærlighetsbarn <3

Vi har ikke noe nedbetalt huslån, ikke noe spesielt med hverken tid eller penger til reising og dating. Jeg har ikke funnet min plass i venneflokken, jeg er ikke i bedre fysisk form og jeg har ikke fått hvilt meg. Vi har fremdeles 5 konfirmasjoner igjen…

Det meste av dette er på grunn av egne valg, så det er ikke ment som klaging. Jeg kunne gitt meg etter de tre første barna og hatt det som de fleste andre 40-åringer. Men for meg så hadde det blitt feil. Og da sier jeg ikke at alle andre gjør feil, jeg sier bare hvordan det er for meg.

IMG_6412
Meg som 14-åring, på den tiden drømte jeg om en slik familie jeg har fått.

Ja jeg er sliten og burde gå inn i 40-årene med mindre stress i vente. Med viten om at vi snart ikke skal gå gjennom en drøss med nye år med lekser og fau-møter. Innsamling til klasseturer 5-6 ganger til, over flere år. At det snart var slutt på sommeravslutninger, juleforestillinger, dugnader og så videre. Men slik er det ikke, tvert imot.

Likevel, jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles har små barn, som hver eneste dag lærer meg å sette pris på de grunnleggende og viktige tingene i livet.

IMG_6415

Jeg nyter fremdeles tassende små skritt over gulvet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles våkner av et kyss på kinnet av en liten barnemunn og ord som: «du er verdens beste mamma».

Det er så godt at en liten kropp søker min trygghet og varme når natta blir skummel.

Jeg gleder meg stort over at jeg (som en 40 år gammel 25-åring), har mange år fremfor meg med å glede små mennesker. Å oppleve at de jubler villt av å få en slush til 20 kroner. Å bli hoppende glad for at de får ha en venn på besøk. Og ikke minst at de kommer løpende mot meg med en klem og jubelrop, når jeg henter i barnehagen eller når jeg kommer hjem etter en tur på butikken.

Det er stort å fremdeles etter 17 år være heltinne og en av de viktigste i livet til noen.

Dette slipper jeg å savne på en stund. Jeg har kanskje ikke så mye egentid og penger. Og jeg føler meg ofte tygget og spyttet ut, men jeg er nå en 40-åring som fremdeles får nyte tiden der ungene er små. Og det er jeg takknemlig og glad for.

Nå høres det kanskje ut som jeg kun setter pris på å ha små barn. Men slik er det overhodet ikke. Det er mildt sagt utrolig spennende og givende å være mor til tenåringer. Midt inni alle nye problemstillinger og krav, så vokser det frem unge damer som beriker livet mitt på så mange måter. Og disse trenger meg også fortsatt. Men dette har jeg skrevet en del om før og kommer sikkert til å skrive en del om senere 😉

Selve feiringen av dagen ble forresten fantastisk. Jeg fikk frokost, blomster, gode ord og flotte gaver av familien min og noen venner.

Litt senere på dagen samlet vi mine søsken, foreldre, tantebarn, mann og barn/svigersønn på en restaurant og spiste et godt måltid.

IMG_6416

IMG_6417

Jeg ble til og med veldig overrasket…

For når vi skulle hjem etter restaurant besøket så spurte jeg Jan Henrik om hvor han hadde parkert. «Her» sa han, og pekte mot noen biler som stod parkert foran oss. Men jeg såg ikke bilen vår. «Du og jeg skal ikke hjem, vi skal videre….» Så viste han meg en ny flott Mercedes som han hadde fått lånt av svogeren min, og fortalte meg at vi skulle til Kristiansund og overnatte på hotell! Jan Henrik hadde ordnet med barnepass slik at jeg fikk slappe av et helt døgn.

Jeg ble så overveldet at jeg begynte å grine!

Og for en luksus å sitte i en ny, ren bil! Ganske avslappende det også skal jeg si dere 😉 Ikke helt det jeg er vant til.

Etter at det verste av den dårlige samvittigheten for å reise fra ungene hadde lagt seg, så begynte jeg å senke skuldrene og kjenne hvor godt det gjorde for både krop og sjel å gjøre dette. Kjente hvor skuldrene sank mer og mer for hvert minutt.

Når vi kom til Kristiansund, sjekket vi inn på hotell hvor Jan Henrik hadde ordnet med en flott rosebukett som jeg fikk på rommet.
På kvelden gikk vi på restaurant og spiste en nydelig middag.

IMG_6374
Ankomst hotellet i ny, flott bil 🙂
IMG_6386
Roser og utsikt på rommet.

Neste dag, etter frokost, så kjørte vi hjemover. Men vi tok ikke raskeste veien hjem. Min kjære mor var så snill og ryddet hjemme hos oss før vi kom hjem. Så jeg fikk virkelig hvile og nyte bursdagen min. Foreløpig er det helt greit å fylle 40 🙂

IMG_6411

IMG_6410

Tirsdags-tipset!

Nei nå er det bra lenge siden jeg delte et tips sist! Så her kommer et:

Barna mine er ville etter å lage slim for tiden og det er størknet mel osv flere steder i huset. Det er ikke alltid de treffer med oppskriften siden de har valgt å eksprimentere selv mens jeg er ute av huset. Dette fører til en masse rot og mye skrubbing.

Men ved hjelp av en pepperkakeform blir det betydelig enklere å fjerne. Dette tipset kan du også bruke etter at du har holdt på med deig på kjøkkenbenken. Vent til det har tørket inn og skrap i vei! 🙂

IMG_6226

IMG_6227

IMG_6225

NB: ikke alle overflater tåler denne type behandling, her må man bruke sunn fornuft 😉

Den store bursdagsuka…

Den kommende uken har vi hele tre bursdager å feire. I dag fyller Johanne 15 år, på fredag blir Josefine 5 år og lørdag blir jeg 40 år.

Ungene skal få feire og bli gjort stas på. Det fortjener de!

Johanne har allerede hatt selskap. Hun hadde jentene fra klassen og et par bestevenninner utenom. Det er så utrolig stor forskjell på å ha barneselskap og ungdomselskap. Sistnevnte er betydelig enklere selv om de ofte er flere. Og maten er litt mer arbeid med siden de vil ha slike ting som taco, pizza eller lasagne. Men de sitter i ro og roter ikke i det hele tatt 😉

IMG_6198
Her er det dekket til fest for å feire Johanne 🙂
IMG_6202
En dessert som tok 2 minutt å «lage» men til stor begeistring likevel 😉

Gratulerer sååå mye med dagen til vår kjære, tøffe Johanne!

IMG_6204
Johanne og islandshesten vår Leiknir <3

Josefine skal har barnebursdag på dagen sin. Da kommer alle som er født samme året som hun, tror de er 12-13 barn tilsammen. Da blir det ballonger, is og høyt støynivå vil jeg tro.

Jeg har ingen store planer for min egen dag. Jeg er en såkalt bursdagsperson, jeg elsker å feire andre og det kribler fortsatt i magen på meg selv når det er jeg som har bursdag. Men jeg gikk litt for høyt ut denne gangen og det endte med et «smell». Jeg inviterte nok alt for mange (sliter med å utelate noen), men svært få hadde anledning til å komme.

Midten av juni er en dårlig tid å ha bursdag i her hvor vi bor, for det er så mye annet som blir arrangert. Så da bare droppet jeg det forsøket.

Men jeg jeg vet jeg i det minste slipper å lage middag, vi skal ut og spise sammen med mine foreldre og søsken med familie. Det er alle tiders!

Noe jeg akkurat har tenkt på er at begge barna våre som er født i juni har navn som begynner på j. Det virker planlagt men det er altså helt tilfeldig. Eller, tilfeldig er det kanskje ikke, men ikke bevisst.

I ettermiddag må vi få gjort litt stas på Johanne før det er fotballkamp for laget jeg trener. Både Johanne og Sofie spiller der. Får håpe vi vinner, det vil gjøre Johanne sin bursdag ekstra bra 😉

IMG_6053

Nå skal jeg straks avgårde til sykehuset til en utredning i forhold til hoften/ryggen min. Jeg har fått plass hos Fys.med. og slik jeg har forstått det så tar den første konsultasjonen omtrent 3 timer. Jeg er svært glad for at jeg får denne utredningen, samtidig gruer jeg meg veldig.

Jeg må legge alle kortene på bordet og blottlegge masse synptom og følelser rundt dette, samt vise kroppen min. Jeg hater virkelig slikt. Det sitter så langt inne for meg å syte. Jeg vet jo at det ikke er syting. Men jeg har en sperre på å legge ut om alt, hvertfall muntlig. Og da er det kanskje ikke så rart at legene sliter med å finne ut av problemene mine.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det slik, men vet at det er en blanding av å ikke like å være til bry og at det er litt nedverdigende.

Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene? Hvordan skal jeg klare å åpne meg?

En tur til Sunnmøres Mummi-hus

I dag tok vi oss som vanlig en søndags-biltur. Når vi startet var været grått og surt. Men når vi var kommet omtrent halvveis så kom sola.

Omtrent på samme tid kjørte vi forbi et fyrtårn som vi har passert utallige ganger. Det har alltid fascinert meg men vi har alltid bare sust forbi.

I dag derimot var timingen perfekt, så vi valgte å se litt nærmere på det.

Selve bygget er i en byggestil som skiller seg veldig ut i forhold til arkitektur ellers i området. Det minner faktisk litt om Mummi-huset, eller et bygg i Middelhavet. Det er virkelig et blikkfang.

Men det beste er nok naturen rundt. Jeg lar bildene tale for seg selv…

IMG_6079

IMG_6080

IMG_6081

IMG_6089

IMG_6084

IMG_6087

IMG_6088

IMG_6090
Spennende å ta en titt inn…

IMG_6092

Siden jeg ikke klarer lange gåturer eller sykkelturer, er det viktig å gjøre ting som vi gjorde i dag. Små utflukter er bedre enn ingen. Det er så kjekt for både små


og store ❤️

Dere kan lese om fyret blant annet her: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Lepsøyrevet_fyr

Bryr du deg om andre eller er du for høyt på toppen til å se ned?

Jeg tror nok de alle fleste av oss har noe de sliter med, men det som gjør mest vondt eller som vi skammer oss mest over, det holder vi for oss selv. Vi liker ikke å vise oss svake. Vi liker ikke å gjøre oss sårbare. Uten skallet så er det rett innpå huden, eller enda verre – hjertet og stoltheten.

Når vi åpner oss så er det også et nederlag. Det koster for mye. Hvem vil være venn med den svake liksom? Hun som ikke er sterk, populær og perfekt. Man vil vel helst være sammen med de som betyr noe, de med status, de som er noen.

En gang i blant er det faktisk livsnødvendig å lette på trykket. Derfor gjør jeg det i dag, lufter litt på trykket. Både for min egen del men også for at andre kan tillate seg å være svak en gang i blant.

Mest sannsynlig angrer jeg på at jeg gjør meg selv skall-løs. Men om det kan hjelpe bare én person som sliter til å føle seg sterkere eller , så er det verdt det.

For et par-tre år siden skrev jeg et langt innlegg om det å ha fødselsdepresjon. Jeg tar ikke noe om det nå, jeg er ikke klar for å gå så dypt her på bloggen. Det kostet meg så mye når jeg la det ut på Facebook. Men jeg fikk helt villt mange tilbakemeldinger og gode ord. Enormt med meldinger fra både kjente og ukjente som fortalte at historien min gjorde at det var lettere å leve med deres problemer, med sin depresjon. Og det synes jeg var en svært sterkt og lærerik opplevelse. Kanskje gjentar jeg det her en gang i tiden for å kunne hjelpe flere. Jeg vil så gjerne, men det må være når tiden føles riktig.

Nå for tiden fokuseres det mye på at ungdommene eksponeres for så mye via sosiale medier, at presset om å være bra nok er høyere enn noen gang. Vi snakker om mobbing og utestenging og vil ikke at våre håpefulle skal lide. Men faktisk, det er slik for oss voksne også. I stor grad.

Gjennom sosiale medier blir vi daglig bombadert med bilder og statuser som gjør oss stresset. Alle holder på med noe og ikke minst; er med noen. Venner. Har du venner? Blir du invitert? Blir familien din inkludert?

Jeg har endelig lært meg til å holde meg mest mulig unna sosiale medier. Ikke fordi jeg ikke unner andre lykke og suksess, langt ifra. Jeg klare å glede meg på andre sine vegne. Men jeg har så mange andre utfordringer at jeg må skyve unna det jeg kan, som jeg vet trigger stresset i meg. Jeg blir faktisk ikke så lett påvirket og har det ikke slik at jeg må gjøre som alle andre. Glem perfekt! Hva er perfekt liksom? Hvem bestemmer hva som er riktig og hva som er perfekt, eller bra nok?

Men enkelte ting gir meg en sterk følelse av å ikke være bra nok.

For eksempel så har vi alle fjellturene, sykkelturene og treningsfruene. Jeg ser snart ikke forskjell på en 20-åring og en 50-åring på avstand. Mammakroppen er definitivt ut! Her er det kun slank og veltrent som gjelder.

Selvfølgelig er det en god ting at kvinner tar vare på helsen sin og kroppen sin. At de er aktive og sunne. De gjør ingenting galt i det. Det er bare jeg er en småfeit, sliten kvinne som er misunnelig.

Jeg har riktignok en unnskyldning for å ikke klare å holde meg i form. Jeg har en skade i hoften som hindrer meg i å trene. Men den hindrer meg ikke i å spise utelukkende sunt. Likevel klarer jeg det ikke. Kall det gjerne trøstespising. Eller en ond sirkel.

Kanskje jeg etterhvert får fikset på hoften min, slik at jeg kan ha en hverdag uten smerter. Smerter som er så intense at de tærer på alt av mot og livskvalitet. Slik at jeg kan komme i normal aktivitet igjen. Slik at jeg også kan ta bilder av meg svett på en fjelltopp. Med flat mage og rumpe som en 20-åring….

Men inntil da så sitter jeg her og føler lettere avsky for min egen kropp. Og jeg som bruker veldig mye tid på å snakke med tenåringene mine om at de skal være stolt over egen kropp, og at vi alle er forskjellige. At alle skal være den de er og at ulikhetene og mangfoldet er totalen som gjør livet vakkert.

Jeg er en hykler.

Men jeg føler en sterk avmakt for at jeg ikke klarer å gå turer og holde meg noenlunde i form. Jeg har en tristhet over alt jeg går glipp av med ungene.

Jeg er den kjipe mammaen som må si nei til å hoppe i sekk eller løpe med egg i skje. Jeg er den kjipe mammaen som ikke ikke gjør alle bevegelser under en danselek. Og ikke danser jeg med ungene heller. Jeg er hun som ikke klarer å bære ungene sine lenger og som ikke kan løpe etter på gøy. Jeg har blitt hun som sitter og ser på og virker prippen og høytidelig.

Hadde dere bare visst at det ikke er derfor. At inni meg så skjemmes jeg og gråter.

Noen ganger må jeg bare delta likevel for å ikke være hun sutrete kjerringa med smerter. Jeg får virkelig svi for det etterpå i form av bortimot uutholdelige smerter. Noen ganger klarer jeg ikke engang å gå….

Ja jeg kan si at jeg ikke kan delta på grunn av en skade, på grunn av smerter. Men hvem er jeg da? Den sutrete dama? Eller hun som lurer seg unna ved å si hun har smerter? Hypokonder eller løgner? Den svake.

Eller hun som faktisk er skikkelig, skikkelig lei seg og fortvilet på grunn av tingenes tilstand?

Samtidig er jeg så heldig at jeg også er lykkelig. Jeg har mye å glede meg over og mange å være stolt over. Jeg er stolt av meg selv også. Alt jeg har greid mot alle odds. Den jeg har blitt. Jeg har opplevd mye vondt som ikke et barn og en ungdom skal oppleve. Ting som ikke kan skrives om men som preger meg hver dag. Jeg har også kommet meg gjennom en fryktelig tung depresjon for noen år siden. Har du ikke vært der selv så vet du ikke hvilken stor bragd det er. Håper jeg aldri faller såpass langt ned igjen. Livet er dyrebart og herlig, men det er også en kamp.

Vi kjemper hver dag og noen dager må vi kjempe mer enn hva gleden gir. Ta godt vare på de du har rundt deg. Ikke vær så selvopptatt i egen lykke og fornøydhet at du ikke lenger ser de ensomme. De som trenger å høre til. Eller de som trenger et løft.

Jeg lytter og inkluder, gjør du?