Ikke akkurat en frihelg…

Denne uka har det ikke blitt tid til så mye skriving så jeg får ta en oppsummering her fra helgen. Det jeg husker i det minste.

Fredag var minstemann Kristian hos tannpleier for første gang. Det gikk helt strålende. En motivert liten kar gjorde det han fikk beskjed om og tennene såg bra ut. Han fikk velge seg en premie og valgte da selvfølgelig tannkrem, fornuftige gutten! Hehehe…

img_8715

Denne dagen tok jeg meg for første gang siden operasjonen en tur ut. Det vil si, jeg skulle en liten tur på kjøpesenter sammen med Jan Henrik som skulle hjelpe meg. Det var mange gode tilbud denne dagen som vi skulle benytte oss av til julegaver. Når vi har så mange barn er det helt nødvendig å tenke økonomisk og gode tilbud er kjærkomment.

Jeg har fortsatt en del smerter så derfor var tanken at jeg skulle være der en time eller to ved hjelp av JH. Men om morgen så viste det seg at han hadde fått en kraftig øyebetennelse. Da kunne ikke han bli med selvfølgelig. Tilfeldigvis hadde eldstejenta Sofie fri fra skolen denne fredagen og da kunne heldigvis hun bli med. Jeg hadde også med Josefine som var syk men på bedringens vei.

Den korte handleturen ble helt forferdelig fordi Jan kunne ikke hente oss som avtalt og vi måtte være der i flere timer. Vi fikk handlet det vi skulle men ellers satt vi for det meste på benker eller på kafé mens vi ventet. Jeg var helt utslitt når vi kom hjem og hadde sterke smerter. Angret noe voldsomt på at vi tok turen men hadde ting gått som planlagt så hadde det gått bra.

Denne kvelden skulle vise seg å bli enda verre. Josefine hadde kastet opp for noen dager siden men når vi satt og spiste middag kastet hun plutselig opp igjen, 48 timer ETTER forrige gang. Hun spydde utover halve kjøkkenet! Vi var jo sikker på at hun var ferdig men neida…. og verre skulle det bli…

For senere den kvelden begynte både Kristiane og Kristian å kaste opp også! Mange, mange ganger. Vi jobbet hele natten med å pleie, vaske, ta av sengeklær, dusje unger osv.

Og som om vi ikke hadde nok å styre med blåste trampolinen vår nesten over en av bilen utenfor huset. Denne hadde blåst avgårde tidligere den morgenen men vi hadde ikke rukket å ta den ned. Dermed måtte Jan Henrik ut kl 3 om natta for å løfte og feste en diger trampoline. Han fikk heldigvis hjelp av Aksel, Sofie sin kjærest.

Lørdagsmorgen var vi egentlig helt utslitt etter all spy-/trampolinejobbing og mangel på søvn. Men siden Sunniva skulle spille sin aller første håndballturnering måtte vi bare opp og avgårde. Storesøstrene skulle være hjemme og passe de tre minste som heldigvis hadde sluttet å spy.

Vi kunne ikke dra avgårde før vi var noenlunde sikre på det og fikk kjempedårlig tid. Noen få minutter før oppmøte kjørte vi avgårde i bilen som vi for tiden låner av min mor fordi vår egen bil har stått havarert i et par uker nå. Etter å ha kjørt i 5 min begynte oljelampen på denne bilen å lyse og da var det 2 minutter til oppmøte og fortsatt 10-15 å kjøre. Jeg trodde det skulle klikke totalt for meg på dette tidspunktet! Dermed hadde vi intet annet valg enn å spør min far om vi fikk låne bilen hans, kjøre dit og hente den før vi endelig kunne sette kursen mot kampen igjen.

Vi kom frem et par minutt etter kampstart. Utrolig dårlig oppkjøring for Sunniva som skulle spille sin aller første kamp…. Men, men…det er ikke alt man rår over. Det skal være sikkert og visst.

Et par minutter etter ankomst får Sunniva slippe til på banen. Hun har kun vært på tre treninger og vi var veldig spent på om hun forstod noe som helst av spillet. Det gjorde hun så absolutt og hun scoret til og med mål i sin første kamp. Ikke værst med den starten hun fikk.

img_8734

Det var forresten så imponerende hva alle disse små jentene og guttene fikk til på banen. Gleder oss til neste turnering.

Etter turnering dro vi hjem for å feire Kristian som fylte 3 år denne dagen. Stakkars lille gutten vår som hadde spydd hele natten før bursdagen sin. Ble ikke mye feiring denne dagen men vi gjorde så godt vi kunne og siden vi er såpass mange tror jeg han følte at han fikk et greit selskap og en del oppmerksomhet. Han fikk også gaver, is og kake. Riktignok kjøpekake men for han så er kake kake. Vi sang til han og han fikk blåse ut 3 lys. Så alt i alt tror jeg han hadde en ok bursdag.

img_8770

Heldigvis ble det ikke noe spying denne dagen og jeg rakk å vaske unna sengeklær og gulv etter kvelden og natten før. Johanne tok på seg oppgaven med middag og lager nydelige Enchiladas til oss.

img_8764

Natt til søndag sov vi godt alle sammen. Ingen mer oppkast. Vi var en liten tur i kirken på formiddag og hadde med de to som ikke hadde spydd på nærmere 48-timer. I kirken opptrådte barnekoret som JH er pianist for og som alle ungene våre så langt har vært medlem av, de fem eldste til nå.

Kristiane fikk for første gang synge solo og det gikk kjempefint. Dette vil hun nok gjøre flere ganger. For å være helt ærlig hadde vi ikke trodd hun kom til å gjennomføre dette foran en fullsatt kirke men hun overrasket oss og motbeviste vår skepsis. Vi hadde selvfølgelig ikke sagt noe til henne om dette. Vi motiverer men presser ikke. Vi er virkelig stolt over Kristiane som greidde dette.

img_8821

Sunniva var invitert i et bursdagsselskap i en turnhall og gledet seg stort til det. Siden hun ikke hadde antydning til kvalme, oppkast eller mageproblemer så trodde vi helt ærlig at hun ikke kom til å få noe denne runden. Men joda, hun kastet opp i bursdagsselskapet! Huff og huff. Dette er jo bare så utrolig trasig. Får bare inderlig håpe at ingen ble smittet men det er vel lite sannsynlig. Men hva gjør man når man har spysyke i hus? Sette hele familien i karantene i tilfelle?? Det går ikke. De som ikke har noen symptom må nesten la livet gå sin vante gang.

Ellers har dagen gått til mitt forskjellig, både kaos og kos. Vi fikk faktisk tatt oss tid til en koselig felles kveldsmat og tente det første adventslyset.

Men så begynte også Alida å kaste opp og nå er jeg fryktelig kvalm. Uæææh…jeg vil ikke! Er jo i tillegg ikke så mange dager siden operasjonen og er redd noe skal bli ødelagt.

Kan ikke noen finne opp en vaksine mot oppkastsyke ?? Please!

Litt hverdagsliv.

I dag var det den tiden av året igjen at ungene skal velge aktivitet på «Juleverkstad». Sunniva hadde håpet hun skulle få koke drops men den aktiviteten var desverre ikke tilgjengelig i år.  Hun er godt fornøyd med de andre alternativene så det var ikke problem for henne å velge.

img_8584

img_8586

Med mor på sofaen så foregår det meste på sofaen. Både lekser, lesing, turning, tv-titting og prating.

img_8596

Her en av flere konsekvenser av at mor er litt «ute av drift» for tiden. I garderoben blir ting lesset oppå hverandre istedenfor at det legges/henges på rett plass. Det skal sies at ungene stort sett er veldig flinke til å ha på plass ytterklærne sine med en gang men noen ganger sklir det ut…

img_8588

Og så har vi ei super-stolt Sunniva som har begynt på håndball for litt siden. I dag fikk hun spillerdrakt og det var en stor glede. Laget hennes skal delta i en turrnering på lørdag og da skal hun spille sin aller første håndballkamp. Det blir spennende!

img_8598

For en flott start på dagen!

Etter noen slitsomme, vonde dager og netter kom det en fantastisk melding til meg i dag fra ei nydelig dame som driver en liten bedrift. Den heter noe så fint som «En hjelpende hånd». Hun hjelper primært eldre som trenger hjelp i det daglige eller som trenger noen å prate med.

For noen dager siden deltok jeg i en konkurranse på Facebook-siden hennes hvor premien var 2 timer gratis hjelp. Vanligvis nominerer jeg familie eller venner i de fleste konkurranser men denne gangen nominerte jeg rett og slett meg selv. Jeg ble ikke trukket ut.

Men i dag kom altså en stor overraskelse tikkende inn på Messenger fra Vibeke Synnes.

Hun ville gi meg 2 timer gratis hjelp fordi hun skjønte at det ikke er enkelt å være nyoperert mamma.

Jeg fikk lov å dele meldingen fra henne så her kommer de nydelige ordene:

«Hei Charlotte
Å være nyoperert 7-barnsmor høres ganske slitsomt ut, så jeg vil gjerne gi deg et gratis gavekort
til en verdi av kr. 700,- , som tilsvarer 2 timer.
Mvh Vibeke Synes»

Hvor godt er det ikke å bli tilbudt hjelp i en vanskelig situasjon? Ei som jeg overhodet ikke kjenner bryr seg faktisk! Det synes jeg er virkelig stort av henne og jeg er ubeskrivelig takknemlig!

img_8582

Litt om det å være syk når man har mange barn.

En beskjed man ofte får fra helsevesenet etter sykdom eller operasjon er å dra hjem og ta det med ro. Men det må jeg bare si at det er enklere sagt enn gjort.

For det første så trenger man et støtteapparat som kan ta hånd om ungene, som kan ta husarbeidet, som organisere aktiviteter, kjøre til trening, som tar den bæsjebleia akkurat når man skal til å kjøre til trening og er sent ute, som tørker opp melken fra gulvet, som kan hjelpe med lekser, som kan børste det håret, som kan handle matvarer og plassere de, som kan lage middag og rydde opp etter den for så å lage til kveldsmat og rydde opp etter den. Og som kan ta kveldsstell på mange barn og legge de alle samtidig. For det er fort gjort…? Og som kan stå tidlig opp om morgenen for å kle på og stelle mange barn.

Det passer rett og slett ALDRI å være syk når man har små barn. Det kan vel kanskje gå greit dersom man har ett eller to barn og en mann som jobber 8-4. En mann som er ansatt og erstattelig på jobb. JH er selvstendig næringsdrivende og har ingen ordning når kona er syk slik at han kan være hjemme og hjelpe til. Om han ikke er på jobb så er der ingen andre som gjør jobben. Og om han skal sykmeldes er de første 14 dagene han selv står for sykelønn. Deretter får han 65% sykelønn fra staten mens en som er ansatt i en bedrift får 100% sykepenger. Ergo, han må være på jobb like mye selv om jeg er syk. Så hva gjør vi? Jeg har en mamma som stiller opp og hjelper oss så godt hun kan. Men det er begrenset hvor mye en dame i 60-årene orker. Dermed er hjelpen også begrenset.

Ja vi har valgt det selv, vi har valgt å få mange barn og vi har valgt at det blir mye jobb fordi vi er mange. Men det jeg derimot ikke velger er å bli syk.

Det er svært utfordrende selv om vi kanskje ikke burde klage. Jeg har ikke rett til å klage. Jeg vil ikke klage. Men fortsatt en vanskelig situasjon. Denne gangen er det vanskelig men ikke umulig. Derimot etter to episoder med nyrebekkenbetennelse og alvorlig blodforgiftning (sespis) i fjor, da var det nesten umulig. Jeg klarte knapt å ta hånd om meg selv, så hvordan skulle jeg ta hånd om hus og barn?

Er det en ting jeg virkelig skulle ønske meg så var det at kommunen kunne være behjelpelig med ett eller annet i en lite periode når en småbarnsmor er syk. Man kan være sykmeldt fra jobb men fra hjemmet går det ikke. Der skal alt gå sin vante gang enten man kan eller ikke.

Jeg får håpe jeg holder meg frisk fremover.

Søndag….

Minstemann våkner alltid ganske tidlig og da klarer han som oftes å vekke både en, to og tre søstre i samme slengen. Ikke alltid det er så bra i helgene men det er bare å komme seg opp og gå ned.

I dag tok jeg og de tre minste frokosten på stua mens vi såg filmen Mormor og de 8 ungene. En film vi kan kjenne oss en smule igjen i.

img_8454

Her er det godt å sitte med fyr i peisen og nyte en bitteliten stille stund om morgenen:

img_8458

I dag er det farsdag så da skal jeg lage en deilig frokost mens JH ligger og sover.
Kristiane og Josefine lager farsdagskort og som vanlig liker Josefine å jobbe oppå bordet som det her:

img_8461

Etter frokost skal vi i kirken. Josefine og de andre 4-åringene på øya skal få bok i dag og det er noe hun gleder seg veldig til.

Som alltid er det svært spennende om vi rekker å bli ferdige i tide. Alle skal stelles, kles på med fintøy og mange hår skal ordnes…

Men her kommer en av fordelene med å ha store barn i tillegg til små. Vi gjør det ofte slik at en av de store har ansvar for en av de små. Dvs de har hver sitt småsøsken å ordne med klær og hår.

Dette er svært effektivt og de store er veldig flinke til å ordne hår og de små synes det er stas med en storesøster som duller og steller.

Jeg merker stor forskjell på når jeg har hjelp fra de store og ikke. Husker når jeg hadde 3-4 som skulle ordnes uten hjelp, det tok mye tid og var svært stressende. Det tar altså mindre tid å komme oss avgårde nå med 7 barn enn når vi hadde 3.

Mengden av klær som skal letes frem, ting som skal organiseres og rot derimot, det er her mer av 😉 Og på dager som i dag da de største ikke hjelper til, da krever det både en del tid og tålmodighet for å bli ferdig.

Den farsdags-frokosten ble det desverre så som så med… Men han fikk speilegg og bacon bare at det ble alene på kjøkkenet. Ikke helt etter planen akkurat.

Vi rakk i det minste heldigvis kirka og alt gikk stort sett bra der.

Nesten hele flokken på vei til kirka:

img_8463

En kjempestolt 4-åring med boka si:

img_8465

Etter kirke ble det opprydding etter morgenkaoset og deretter en liten søndagsbiltur.
Senere koste vi oss med pizza og kake før JH dro på sykebesøk til sin mor.

Nå holder jeg på med legging av de fire minste og får heldigvis hjelp av de største til det i kveld. I morgen har jeg utrolig mye å ordne i forkant av operasjonen på tirsdag. Det er mye jeg må ha klart til familien skal «klare seg selv» noen dager.

Jeg gruer meg…

Det å ikke være bra nok og ikke bli inkludert.

Dette er et sårt tema.

Den ene jenta vår har i flere år hatt det ganske vanskelig, selv om hun er så ung. Det begynte allerede på barnehagen.

Hun passer ikke helt inn. Det er slik hun føler det. Det er det de andre i klassen gir henne beskjed om.

Hun blir litt mobbet, men det vondeste er at hun ikke blir inkludert. Ingen tar kontakt for å komme på besøk. Ingen inviterer henne på besøk. Hun har ingen bestevenn som hun kan søke trygghet hos på skolen. Og hei, hun er egentlig ikke vanskelig, hun har det vondt. Hcordan oppfører DU deg når du ikke har det bra…? Når du føler at du ikke er akseptert?

Hun vil slutte på skolen, eller helst skifte skole for hun vil fortsette å lære.

Men hun trenger å ha det bra.

Hva skal vi gjøre? Vi kan ikke tvinge de andre til å være med henne. Hun trenger ekte venner.

Vi prøver etter beste evne å støtte henne og fortelle henne at hun er bra nok og at det kommer til å ordne seg. Men hun er smart. Hun forstår spillet. Hun forstår at enkelte barn har mer makt enn andre. Hun forstår at hun ikke er inkludert.

Lille venn, mamma holder hånden din og klapper deg på kinnet. Tårene triller når jeg ser hvor trist du er. Jeg vet du har det vanskelig. Livet ditt skal være lek, glede og venner. Du har alt for mange bekymringer til tross for at du er så liten. Men jeg her her for deg. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at du føler deg bra nok. At du skal føle deg verdifull og at du har din plass blant alle andre.

Det kommer til å ordne seg. Men det kan ta tid. I mellomtiden holder jeg hånden din og forteller deg at du betyr alt for meg. Jeg passer på deg.

Du er stor men likevel liten, liten men likevel stor…

img_8369

En begivenhetsrik lørdag.

På lørdag gjorde vi noe som vi svært sjelden gjør, nemlig å dra på kino. Dette er noe vi alle liker veldig godt men med så mange barn blir det ganske dyrt.

I går var det halv pris på billettene så da slo vi til og tok med hele gjengen bortsett fra Sofie som hadde andre planer i går.
Vi handlet snacks og drikke på Europris og Rema slik at totalt ble det en overkommelig pris for alle oss.

Flokken på vei for å se filmen Trolls på Løvenvold kino i Ålesund:

img_8135

img_8137

Etter kinoen reiste vi hjem og spiste litt mat. Jeg hadde kjøpt inn noen reker til meg og Kristiane, vi to elsker skalldyr og fisk! Det ble dermed en liten men koselig date med meg og henne på kjøkkenet. Det er mange måter å gi litt ekstra oppmerksomhet til hver av ungene, en slik ting som dette er en av de.

img_8138

Jeg prøver å passe på at alle ungene skal føle seg sett og hørt og at de skal føle at jeg er her for de. Jeg ønsker at de skal føle seg verdsatt og betydningsfulle. Og da er oppmerksomhet og tid grunnleggende ingredienser for å bygge opp et slikt fundament.

En halvtime ved kjøkkenbordet med reker og loff, det betyr så mye mer enn selve måltidet.

Det betyr alt for å nå inn til ungen og får ungen til å føle at jeg har tid, jeg ser deg.

Denne lørdagen var det mye som skjedde og ikke alt var planlagt. Blant annet en avslutningsfest på dagtid for fotballen som jeg ikke hadde fått beskjed om. Jeg måtte bare stupe i det og noe annet jeg ikke visste var at jeg måtte fremfor forsamlingen og snakke om fotball-lagene mine, i mikrofon… Jeg har egentlig total sceneskrekk så dette gjorde at det var like før jeg stakk fra hele arrangementet… Men jeg tenkte som så at nå er det bare å samle seg og være en god leder for fotball-jentene. Dermed måtte jeg bare gjennomføre og det gikk bedre enn fryktet, heldigvis.

Når jeg var ferdig med dette var jeg innom hjemme en liten stund før jeg kjørte de to minste ungene til foreldrene mine. Josefine og Kristian fikk næmlig lov til å overnatte fordi jeg og JH skulle på Årsfest for Giske IL.

På festen fremførte Sofie og Jan Henrik to sanger og det gikk utrolig bra. Sofie sang helt nydelig og sammen er de perfekt i mine øyne og ører.Jeg var ubeskrivelig stolt der jeg satt i salen.

Kvelden ble riktig fin, festen var vellykket med nydelig mat, god underholdning og hyggelige folk. Mange priser ble utdelt, fullt fortjent! Men helt på slutten av prisutdelingen fikk jeg meg en stor overraskelse. Det skulle deles ut en entusiast-pris til en person som har gjort en ekstra innsats og som utgjorde en forskjell for idrettslaget. Når navnet mitt ble ropt opp holdt jeg på å svime av!

Jeg har aldri mottatt noen pris før så dette var jeg totalt uforberedt på. Men for en ære og glede! Jeg hadde jo naturlig nok ingen takketale klar men jeg fikk iallfall sagt at det er ubeskrivelig hyggelig å bli sett og satt pris på. Det å vite at innsatsen man gjør blir lagt merke til og verdsatt. Det var virkelig en god følelse!

Og så fikk jeg med min sceneskrekk stå foran en forsamling for andre gang på én dag og snakke i mikrofon! Hahaha….

Enkelte dager begynner mer hektisk enn andre.

Før klokken var 9 i dag tidlig hadde jeg kjørt ned og opp veien til huset vårt hele seks ganger!

Først måtte jeg kjøre Sunniva og Kristiane til skolen for de var sent ute. Når de omsider var levert etter en panisk periode om morgenen, skulle jeg egentlig kjøre Josefine og Kristian direkte til barnehagen etterpå. Men så kom jeg på at jeg hadde glemt noen ullklær og da måtte jeg kjøre å hente dette først.

Etter levering i barnehagen kjørte jeg hjem for å rydde. Hver morgen ser kjøkkenet vårt ut som det ikke har blitt ryddet på noen dager. Men det er jo ikke tilfelle. Det er bare det at når så mange skal ha seg en rask frokost og mange matpakker skal lages, så blir det mange ting som blir brukt. Det er 9 glass, 9 fat, noen kniver osv. I tillegg skal det skjæres frukt, grønnsaker, noen vil ha egg i matpakken, noen vil ha yoghurt med müsli osv. Og når alt dette skjer i forholdsvis høyt tempo og ingen rekker å rydde etter seg…ja da står jeg igjen med et kjøkken som ser ut som det ikke har blitt ryddet siste uken….

Her er litt av kjøkkenet ETTER at mesteparten av rotet har blitt  ryddet bort:

img_8111

Etter jeg hadde ryddet det meste så skulle jeg kjøre Sofie til Jan Henrik sin jobb for hun hadde Operasjon Dagsverk der i dag. På vei dit kjørte vi til naboøya for å handle,men når vi kom til butikken kom jeg på at Johanne hadde bankkortet mitt fra i går. Selvfølgelig. Så da måtte jeg kjøre til skolen hennes for å hente det. Men kortet låg igjen hjemme, SELVFØLGELIG! Dermed måtte jeg kjøre hjem enda en gang….

Og deretter kjøre Sofie på jobb. Puh…

Dette ble ekstremt mye kjøring frem og tilbake i løpet av en morgen men det er heldigvis sjeldent det blir såpass mye.

Her er fra kontoret mitt som Sofie brukte i dag. Søsteren min og Jan Henrik jobber også her av og til da dette rommet brukes også til tekstiltrykking.

img_8114

Resten av dagen har forsåvidt gått relativt rolig for seg med handling, henting i barnehagen, fredagstaco med is til dessert.

Jeg må si at det å handle er for tiden litt spesielt. Det er fordi jeg opplever nesten hver gang jeg er på butikken at noen kommer bort til meg og sier de har sett meg på tv i programmet Kjære Mamma og de syntes det var sååå flott! Jeg får utrolig mange fine, gode ord fra både kjente og ukjente. Det gir meg stor glede og masse næring til å takle hektiske dager.

I kveld har jeg, Sofie og Jan Henrik vært på øyas klubbhus. Sofie og JH skulle øve før de skal opptre med et par sanger under idrettslagets årsfest i morgen.

Jeg elsker å høre Sofie synge og JH spille piano. Sofie har en myk og nydelig sangstemme og det å se og høre datteren min og mannen min spille/synge sammen er bare vakkert. Jeg blir så stolt og rørt!

Fra lydprøven:

img_8119

Gleder meg til i morgen men samtidig er jeg fryktelig nervøs. Det har jeg alltid vært før Sofie skal opptre. Helt siden hun stod foran en forsamling på Bedehuset og sang en julesang når hun var bare 7 år gammel. Jeg vet hun har kontroll og jeg vet det går bra men likevel er jeg utrolig nervøs, trolig mer enn Sofie som er den som skal opptré. Dette har nok litt med dette morsinstinktet å gjøre vil jeg tro, hehehe.

Vi er på etterskudd med legging av de minste ungene og kjøkkenet er nok en gang godt brukt, så jeg får nok denne kvelden til å gå også.

Ha en fin kveld! ❤️

Godt å være igang.

Ja i dag tidlig tok jeg meg tid til å begynne å pakke inn litt av årets julegaver. Jeg har en enorm jobb foran meg med innkjøp og innpakking. Hvert år har jeg som mål å være ferdig med julegavene innen november er ferdig. Dette fordi det er så utrolig mye som arrangeres i desember og for at vi skal ha bedre tid til det som er fint med førjulstiden.

img_8023

I år må jeg faktisk helst være ferdig innen midten av. november fordi skal jeg skal gjennom en operasjon. Etter denne operasjonen blir jeg nok litt redusert noen dager eller uker. Plutselig er desember her og da vil jeg slippe å fly rundt på kjøpesentere. Nei da er det mye bedre å være hjemme og tuske med julebakst og la ungene lage julepynt osv.

Det er dette som er målet men av erfaring vet jeg at desember kan være en fryktelig stressende måned og når julen kommer er jeg totalt utslitt slik at jeg ikke klarer å nyte julen skikkelig.

De årene jeg har vært ferdig med julegaver og penklær til ungene i oktober/november så har julen vært mye bedre.

Ellers har det i dag vært jobb hjemme, en oppvaskmaskin som sviktet, jobb noen timer på kontoret, to foreldresamtaler, to glemte treninger for de minste, en del kjøring og henting av unger og middag først til kvelds.

Spagetthi Bolognese stod på menyen i dag. De siste 20 årene har jeg laget pastaretter til middag på tirsdagene. Jeg rett og slett elsker pasta og kunne hatt det flere ganger i uka om det var opp til meg.

img_8025

img_7909

Nå holder jeg på med legging av de fire minste hvorav to er skikkelig mørkeredd for tiden. Det fører til at jeg må sitte ekstra lenge hos de før de sovner.

Selv om leggetiden kan være en prøvelse, spesielt med fire småbarn alene, så er dette den viktigste og fineste tiden av døgnet. Jeg bruker alltid å si noen fine ord til hvert av barna og gi masse klem og kos. Ofte får jeg høre fine ord tilbake og det er bare så herlig. Kristiane for eksempel bruker å si:

«God natt, du er verdens beste og snilleste mamma. Du er flink til å lage mat og til å passe på ungene dine. Du er hjertemammaen min. Jeg er glad i deg»

Må si jeg føler meg utrolig heldig når jeg får så mye kjærlighet.

img_7396

De siste to kveldene har jeg lagt meg i åttetiden om kvelden selv for jeg har vært så trett. Håper jeg klarer å holde meg våken i kveld for jeg trenger litt egentid. Trenger å sortere tanker og å slappe av litt. I morgen er det onsdag igjen og fridag på de to minste og da blir det nok mange sprell…

God kveld og god natt ☺️