Mann og kone, kjærester, bestevenner. I dag har vi bryllupsdag.

I dag har jeg og min kjære Jan Henrik bryllupsdag. Dagen der vi lovet hverandre å holde sammen og støtte hverandre i gode og onde dager.

Dagen vi viste verden hvor høyt vi elsker hverandre, og feiret det med mennesker som betyr mye for oss.

Bryllupsdagen er en dag jeg ser på som dagen hvor vi blir minnet på hva vi har lovet hverandre. Dagen der jeg tenker ekstra over hvor mye vi faktisk elsker hverandre. Jeg tenker på dette i det daglige også. Men på bryllupsdagen, er det litt ekstra tid for ettertanke.

Jeg er glad vi har denne dagen. Vi opplever mange både gode og onde dager. Mye medgang og til de grader også motgang. Dette er utfordrende for kjærligheten.

Forholdet vårt og kjærligheten blir satt på mange prøver. Der er dager hvor det så vidt holder. Der er perioder hvor kjærligheten og forelskelsen blir svakere. På grunn av motgang, på grunn av prøvelser, på grunn av at vi er slitne….

Heldigvis er kjærligheten vår såpass sterk at den er mye større enn tvilen. Den er mye sterkere enn den er svak. Vi elsker hverandre og vi har hverandre. Vi er to.

Vi må ta vare på det vi har sammen. Pleie det. For det er ingen selvfølge at vi holder sammen. Det handler mye om å se den andre og ikke bare hva jeg vil, hva jeg trenger, hva er mitt mål…

Et forhold er ganske sammenlignbart med været. Noen ganger stormer det, noen ganger er det strålende sol, noen ganger er det en laber bris, noen ganger er det iskaldt før det smelter og solen skinner igjen.

Og som været som forandrer seg men består, slik er også vårt forhold og vår kjærlighet. Vi består, vi står sammen, vi er mann og kone.

Jeg nyter periodene med sol og skyfri himmel, forelskelsen blomstrer og gjør seg sterkere til neste gang det stormer eller er kaldt. Ofte er det også vindstille. Slik er livet, slik er kjærlighet, slik er forholdet.

Vi har så vanvittig mye sammen, alt vi har fått til, alle små personene av meg og deg. Det er magisk! Oss to for alltid Jan Henrik ❤️

IMG_8207

IMG_8206

IMG_8208

Sommerferien til en 7-barnsmor…

Hei og hå!

Nå er jeg tilbake etter å ha tatt en lang «ferie» . Med det mener jeg ferie fra bloggen, langt ifra ferie på hjemmebane….hehehe 😉

For med 4 små barn og 3 ungdommer i hus døgnet rundt i flere uker, det er alt annet enn ferie. Ikke helt uten grunn at jeg har et blodtrykk på 158/95 og en «hvilepuls» på noen og 90 for å si det sånn.

Men på samme tid så er det mye som er bedre med at det er skole-/barnehageferie også. Og ferie fra aktiviteter. Det er betydelig mye mindre som skal rekkes, forberedes, huskes og gjennomføres. Og DET er faktisk ferie!

Vi får også mer tid sammen, jeg og ungene. Mannen jobber og står på som vanlig. Å få mer tid sammen er jo på godt og vondt her og nå. Man går muligens hverandre litt på nervene etter noen uker men på lang sikt så mener jeg at det fører oss tettere sammen, som familie.

Men jeg kjenner at jeg lengter litt etter et pusterom nå. Jeg har hatt ungene døgnet rundt i ukesvis og de minste spør meg nok 10 spørsmål i minutt hver, uten å overdrive! I tillegg til andre «henvendelser» fra ungene gjennom døgnet, så koker det litt i topplokket nå.

«Hvor er bamsen min, kan jeg få en is, hvem er olderfaren min, kan jeg få en is, hvor gammel var jeg når lillebror ble født, hvorfor er det ikke fjell på Giske, kan vi lage vaffler, hvor mange fisker bor i havet, hvorfor kan du ikke lære meg å strikke, kan jeg få nye joggesko, kan vi reise til syden, kan jeg overnatte, kan jeg besøke noen, er det lenge til middag, kan jeg skifte klær, hvorfor står den der, kan du se når jeg danser, kan du høre denne samgen, hvor gammel er man når man får mensen, hvorfor heter kaptein stabeltann stabeltann, hvor mange hester kan jeg få, kan jeg få en is, kan jeg få en hund, hvorfor kan jeg ikke få en hund, kan jeg få en ponny da, kan jeg få en papegøye, hvorfor heter det bestemor, hvorfor ble jeg født, kan jeg få en is, hvor er pengene mine, kan du tørke meg, kan jeg få en is, kan jeg få en is, kan jeg få en is, kan jeg få en is, kan jeg få en is, blir du med ut og hoppe på trampolina, kan jeg få en is, hvem har tatt fargeblyanten min, hvorfor får hun mer enn meg, hvorfor er solen gul, hvorfor regner det kun på ene siden av bilen, hvorfor er magen din stor, hvem var du når du var liten, hva lekte dere med i gamledager (!), kan jeg få en is, kan du lese et eventyr, hvorfor må vi legge oss, hvorfor kvitrer fuglene, kan jeg få en is????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????………

En av storejentene mine spurte meg her en dag om hvordan i all verden jeg greier å svare på alt, og beholde fatningen gjennom dagen med alt trykket fra de små. Jeg har ikke noe godt svar på det, men hva er alternativet liksom? Jeg kan jo ikke annet enn å ta ansvar for hva jeg har stelt i stand ved å velge å få så mange barn.

Her en dag fikk jeg hele 2-3 timer heeeeelt alene i huset! Først da kjente jeg virkelig hvor sliten jeg er. Jeg hadde summing i ørene, jeg ble kvalm, jeg gråt og jeg verket i hele kroppen. Det var reaksjonen jeg fikk på å slappe av… Etter en stund kastet jeg av meg klærne, hoppet i noen lette, ledige klær, fant min elskede sofakrok, tok på meg dyne og såg på tv. Helt alene. Cola og potetgull, for meg selv, jeg fikk drikke opp colaen min uten ubåter… For en luksus!

Men i år har vi faktisk vært på en reise også. Det er hele 11-12 år siden sist vi tok en skikkelig ferie. Vi har ikke reist med fly siden i 2006, de tre yngste har ikke reist med fly i det hele tatt og Alida som blir 14 år nå har ikke reist med fly siden hun var 2-3 år.

IMG_7304
Flokken samlet utenfor flyplassen med masse sommerfugler i bagasjen 😉
IMG_7328
Endelig i lufta!! Ungene hylte av fryd!
IMG_7335
Spennende også å vente på bagasjen sin.

Men det er vel mest pga det er så dyrt for oss som er så mange. Charterferie for oss til syden er rett og slett en uoppnåelig drøm. For et all-inclusive opphold hvor ungene får bade dagen lang, og jeg får fri fra husarbeid og matlaging osv, det er en drøm det altså.

Det ble ikke all-incl og bading men det ble fly og hotellferie i år. Til Polen. Vi reiste til Gdansk med Wizzair, direktefly fra her vi bor og kun drøy 1,5 time i luften. Helt perfekt og veldig overkommelig på alle måter.

Vi bodde altså i gamlebyen av Gdansk på et helt ok hotell. Byen var rett og slett vakker med utallige imponerende bygninger. Dee var veldig mange turister men det føltes både rent og trygt i Gdansk.

IMG_7348

IMG_7363

Jeg kan ikke si at shopping var noe særlig billigere enn i Norge, med unntak av billige og bra sko, samt at det var salg når vi var der så jeg handlet en del sommerklær til gode priser.

Derimot så var matvarer, kaféer og restauranter betydelig rimeligere enn i Norge. Vi kunne spise oss gode og mette på spisesteder for alt fra 300-1000 kr for oss 8 (ei av storejentene var ikke med på denne turen). Stort sett havnet et måltid for oss på rundt 400-500, for god mat og drikke til 8 personer. Skal vi ut på restaurant her så blir det aldri under tusenlappen for oss.

IMG_7538
Dyreste måltidet vårt i Polen var på Hard Rock Café, men en god opplevelse uansett.

Vi var hele 10 dager i Polen og fikk oppleve mye. Hadde vi hatt mer penger og lenger tid kunne vi opplevd mye mer. Men 10 dager holdt. Om vi reiser tilbake til Polen (noe jeg tror vi gjør), så vil vi nok velge å bo i Sopot, da kan vi tilbringe flere dager på badestranden og heller ta dagstur inn til Gdansk for å se på byen og for å shoppe.

IMG_7480
Nydelig badestrand i Sopot

IMG_7498

Det var fantastisk å få se og oppleve et annet land, å komme seg vekk litt og få skape gode minner med familien.

IMG_7487

I løpet av sommeren har vi opplevd noe annet som er veldig verdifullt. En dame som jeg hadde en del med å gjøre for mange år siden, har kommet inn i livet mitt igjen. Og hun har rett og slett blitt mer som en reservebestemor til ungene våre. De har besøkt henne tre ganger i løpet av sommeren og hatt det så utrolig kjekt hos henne, mannen og ikke minst hunden 😉 Jeg føler dette er en berikelse for familien vår.

I morgen kommer her en journalist fra en radiokanal for å gjøre et intervju ang forberedelser til skole-/barnehagestart. Så jeg får bruke litt av dagen til å skrive ned mine rutiner slik at jeg vet noenlunde hva jeg skal nevne.

Det er alltid slik i intervju at jeg i ettertid kommer på ting jeg burde sagt eller noe jeg burde sagt på en annen måte osv. Men jeg har lært meg litt til at man får ikke frem alt på et intervju, så da må jeg bare håpe at lyttere og lesere forstår sammenhengen. Ellers får det bare bli som det blir 😉

Jeg skal jo bare gjøre det jeg bruker å gjøre i forkant av et nytt skoleår-/barehageår, bare at nå skal jeg snakke om der og dele med andre. Jeg er ikke helt sikker på hva som blir vinklingen på temaet, men dette kan jeg skrive om også her inne i etterkant av intervjuet.

Nå først skal vi på en liten søndasgsbiltur – mors lille timout fra husarbeid.

Håper dere også har hatt en fin sommer og at gode minner har blitt skapt, enten i hjemmeferie eller på en reise 💛 Jeg vil gjerne vise dere mer fra reisen vår og kommer med flere bilder i neste innelgg ☺️

40-års eventyret

Så var man blitt 40 år da…

IMG_6414
Meg på min første bursdag…

Jeg har egentlig gruet meg veldig til det. Ikke fordi jeg synes 40-åringer er gamle. Men for meg som føler meg som 25 (nei jeg ser ikke ut som jeg er det), så er det rett og slett vanskelig å forholde seg til at jeg har blitt «hele» 40. Jeg føler meg ikke helt som en av de voksne.

Det er utrolig mange som sier til meg at 40-årene er livets beste tid. Og det tviler jeg ikke på at det er for mange. Ungene begynner å bli store og selvhjulpne. Man har litt mindre gjeld etter å ha betalt på huslån en stund. Og med romsligere økonomi så er det noen stressfaktorer mindre, det er ikke til å komme fra for de fleste av oss uansett hvilke verdier en har.

Man har gjerne funnet sin plass i venneflokken. Man har tid og råd til å reise mer, både med og uten barn. Man har mer tid og overskudd til å date sin kjære.

Kanskje har man også fått hvilt seg litt etter småbarnslivet og funnet overskudd til å begynne å holde seg i bedre fysisk form. Man er mest sannsynlig ferdig med å ha konfirmanter.

Man er trygg på seg selv og sine meninger. Man vet å konsentrere seg om ting som virkelig betyr noe. Man har funnet roen og er mer harmonisk.

Så det må jo egentlig være topp å nå 40-årene!

Men det er ikke helt slik for meg. Jeg har fremdeles små barn og jeg ønsker meg forsåvidt flere. Men fornuften taler for første gang imot det. Så jeg må innfinne meg med at min tid som gravid/fødende/ammende/superkvinne er over.

IMG_6413
Her er jeg lettet over at min femte fødsel var over og at vi hadde fått nok et kjærlighetsbarn <3

Vi har ikke noe nedbetalt huslån, ikke noe spesielt med hverken tid eller penger til reising og dating. Jeg har ikke funnet min plass i venneflokken, jeg er ikke i bedre fysisk form og jeg har ikke fått hvilt meg. Vi har fremdeles 5 konfirmasjoner igjen…

Det meste av dette er på grunn av egne valg, så det er ikke ment som klaging. Jeg kunne gitt meg etter de tre første barna og hatt det som de fleste andre 40-åringer. Men for meg så hadde det blitt feil. Og da sier jeg ikke at alle andre gjør feil, jeg sier bare hvordan det er for meg.

IMG_6412
Meg som 14-åring, på den tiden drømte jeg om en slik familie jeg har fått.

Ja jeg er sliten og burde gå inn i 40-årene med mindre stress i vente. Med viten om at vi snart ikke skal gå gjennom en drøss med nye år med lekser og fau-møter. Innsamling til klasseturer 5-6 ganger til, over flere år. At det snart var slutt på sommeravslutninger, juleforestillinger, dugnader og så videre. Men slik er det ikke, tvert imot.

Likevel, jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles har små barn, som hver eneste dag lærer meg å sette pris på de grunnleggende og viktige tingene i livet.

IMG_6415

Jeg nyter fremdeles tassende små skritt over gulvet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles våkner av et kyss på kinnet av en liten barnemunn og ord som: «du er verdens beste mamma».

Det er så godt at en liten kropp søker min trygghet og varme når natta blir skummel.

Jeg gleder meg stort over at jeg (som en 40 år gammel 25-åring), har mange år fremfor meg med å glede små mennesker. Å oppleve at de jubler villt av å få en slush til 20 kroner. Å bli hoppende glad for at de får ha en venn på besøk. Og ikke minst at de kommer løpende mot meg med en klem og jubelrop, når jeg henter i barnehagen eller når jeg kommer hjem etter en tur på butikken.

Det er stort å fremdeles etter 17 år være heltinne og en av de viktigste i livet til noen.

Dette slipper jeg å savne på en stund. Jeg har kanskje ikke så mye egentid og penger. Og jeg føler meg ofte tygget og spyttet ut, men jeg er nå en 40-åring som fremdeles får nyte tiden der ungene er små. Og det er jeg takknemlig og glad for.

Nå høres det kanskje ut som jeg kun setter pris på å ha små barn. Men slik er det overhodet ikke. Det er mildt sagt utrolig spennende og givende å være mor til tenåringer. Midt inni alle nye problemstillinger og krav, så vokser det frem unge damer som beriker livet mitt på så mange måter. Og disse trenger meg også fortsatt. Men dette har jeg skrevet en del om før og kommer sikkert til å skrive en del om senere 😉

Selve feiringen av dagen ble forresten fantastisk. Jeg fikk frokost, blomster, gode ord og flotte gaver av familien min og noen venner.

Litt senere på dagen samlet vi mine søsken, foreldre, tantebarn, mann og barn/svigersønn på en restaurant og spiste et godt måltid.

IMG_6416

IMG_6417

Jeg ble til og med veldig overrasket…

For når vi skulle hjem etter restaurant besøket så spurte jeg Jan Henrik om hvor han hadde parkert. «Her» sa han, og pekte mot noen biler som stod parkert foran oss. Men jeg såg ikke bilen vår. «Du og jeg skal ikke hjem, vi skal videre….» Så viste han meg en ny flott Mercedes som han hadde fått lånt av svogeren min, og fortalte meg at vi skulle til Kristiansund og overnatte på hotell! Jan Henrik hadde ordnet med barnepass slik at jeg fikk slappe av et helt døgn.

Jeg ble så overveldet at jeg begynte å grine!

Og for en luksus å sitte i en ny, ren bil! Ganske avslappende det også skal jeg si dere 😉 Ikke helt det jeg er vant til.

Etter at det verste av den dårlige samvittigheten for å reise fra ungene hadde lagt seg, så begynte jeg å senke skuldrene og kjenne hvor godt det gjorde for både krop og sjel å gjøre dette. Kjente hvor skuldrene sank mer og mer for hvert minutt.

Når vi kom til Kristiansund, sjekket vi inn på hotell hvor Jan Henrik hadde ordnet med en flott rosebukett som jeg fikk på rommet.
På kvelden gikk vi på restaurant og spiste en nydelig middag.

IMG_6374
Ankomst hotellet i ny, flott bil 🙂
IMG_6386
Roser og utsikt på rommet.

Neste dag, etter frokost, så kjørte vi hjemover. Men vi tok ikke raskeste veien hjem. Min kjære mor var så snill og ryddet hjemme hos oss før vi kom hjem. Så jeg fikk virkelig hvile og nyte bursdagen min. Foreløpig er det helt greit å fylle 40 🙂

IMG_6411

IMG_6410

Tirsdags-tipset!

Nei nå er det bra lenge siden jeg delte et tips sist! Så her kommer et:

Barna mine er ville etter å lage slim for tiden og det er størknet mel osv flere steder i huset. Det er ikke alltid de treffer med oppskriften siden de har valgt å eksprimentere selv mens jeg er ute av huset. Dette fører til en masse rot og mye skrubbing.

Men ved hjelp av en pepperkakeform blir det betydelig enklere å fjerne. Dette tipset kan du også bruke etter at du har holdt på med deig på kjøkkenbenken. Vent til det har tørket inn og skrap i vei! 🙂

IMG_6226

IMG_6227

IMG_6225

NB: ikke alle overflater tåler denne type behandling, her må man bruke sunn fornuft 😉

Den store bursdagsuka…

Den kommende uken har vi hele tre bursdager å feire. I dag fyller Johanne 15 år, på fredag blir Josefine 5 år og lørdag blir jeg 40 år.

Ungene skal få feire og bli gjort stas på. Det fortjener de!

Johanne har allerede hatt selskap. Hun hadde jentene fra klassen og et par bestevenninner utenom. Det er så utrolig stor forskjell på å ha barneselskap og ungdomselskap. Sistnevnte er betydelig enklere selv om de ofte er flere. Og maten er litt mer arbeid med siden de vil ha slike ting som taco, pizza eller lasagne. Men de sitter i ro og roter ikke i det hele tatt 😉

IMG_6198
Her er det dekket til fest for å feire Johanne 🙂
IMG_6202
En dessert som tok 2 minutt å «lage» men til stor begeistring likevel 😉

Gratulerer sååå mye med dagen til vår kjære, tøffe Johanne!

IMG_6204
Johanne og islandshesten vår Leiknir <3

Josefine skal har barnebursdag på dagen sin. Da kommer alle som er født samme året som hun, tror de er 12-13 barn tilsammen. Da blir det ballonger, is og høyt støynivå vil jeg tro.

Jeg har ingen store planer for min egen dag. Jeg er en såkalt bursdagsperson, jeg elsker å feire andre og det kribler fortsatt i magen på meg selv når det er jeg som har bursdag. Men jeg gikk litt for høyt ut denne gangen og det endte med et «smell». Jeg inviterte nok alt for mange (sliter med å utelate noen), men svært få hadde anledning til å komme.

Midten av juni er en dårlig tid å ha bursdag i her hvor vi bor, for det er så mye annet som blir arrangert. Så da bare droppet jeg det forsøket.

Men jeg jeg vet jeg i det minste slipper å lage middag, vi skal ut og spise sammen med mine foreldre og søsken med familie. Det er alle tiders!

Noe jeg akkurat har tenkt på er at begge barna våre som er født i juni har navn som begynner på j. Det virker planlagt men det er altså helt tilfeldig. Eller, tilfeldig er det kanskje ikke, men ikke bevisst.

I ettermiddag må vi få gjort litt stas på Johanne før det er fotballkamp for laget jeg trener. Både Johanne og Sofie spiller der. Får håpe vi vinner, det vil gjøre Johanne sin bursdag ekstra bra 😉

IMG_6053

Nå skal jeg straks avgårde til sykehuset til en utredning i forhold til hoften/ryggen min. Jeg har fått plass hos Fys.med. og slik jeg har forstått det så tar den første konsultasjonen omtrent 3 timer. Jeg er svært glad for at jeg får denne utredningen, samtidig gruer jeg meg veldig.

Jeg må legge alle kortene på bordet og blottlegge masse synptom og følelser rundt dette, samt vise kroppen min. Jeg hater virkelig slikt. Det sitter så langt inne for meg å syte. Jeg vet jo at det ikke er syting. Men jeg har en sperre på å legge ut om alt, hvertfall muntlig. Og da er det kanskje ikke så rart at legene sliter med å finne ut av problemene mine.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det slik, men vet at det er en blanding av å ikke like å være til bry og at det er litt nedverdigende.

Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene? Hvordan skal jeg klare å åpne meg?

En tur til Sunnmøres Mummi-hus

I dag tok vi oss som vanlig en søndags-biltur. Når vi startet var været grått og surt. Men når vi var kommet omtrent halvveis så kom sola.

Omtrent på samme tid kjørte vi forbi et fyrtårn som vi har passert utallige ganger. Det har alltid fascinert meg men vi har alltid bare sust forbi.

I dag derimot var timingen perfekt, så vi valgte å se litt nærmere på det.

Selve bygget er i en byggestil som skiller seg veldig ut i forhold til arkitektur ellers i området. Det minner faktisk litt om Mummi-huset, eller et bygg i Middelhavet. Det er virkelig et blikkfang.

Men det beste er nok naturen rundt. Jeg lar bildene tale for seg selv…

IMG_6079

IMG_6080

IMG_6081

IMG_6089

IMG_6084

IMG_6087

IMG_6088

IMG_6090
Spennende å ta en titt inn…

IMG_6092

Siden jeg ikke klarer lange gåturer eller sykkelturer, er det viktig å gjøre ting som vi gjorde i dag. Små utflukter er bedre enn ingen. Det er så kjekt for både små


og store ❤️

Dere kan lese om fyret blant annet her: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Lepsøyrevet_fyr

Bryr du deg om andre eller er du for høyt på toppen til å se ned?

Jeg tror nok de alle fleste av oss har noe de sliter med, men det som gjør mest vondt eller som vi skammer oss mest over, det holder vi for oss selv. Vi liker ikke å vise oss svake. Vi liker ikke å gjøre oss sårbare. Uten skallet så er det rett innpå huden, eller enda verre – hjertet og stoltheten.

Når vi åpner oss så er det også et nederlag. Det koster for mye. Hvem vil være venn med den svake liksom? Hun som ikke er sterk, populær og perfekt. Man vil vel helst være sammen med de som betyr noe, de med status, de som er noen.

En gang i blant er det faktisk livsnødvendig å lette på trykket. Derfor gjør jeg det i dag, lufter litt på trykket. Både for min egen del men også for at andre kan tillate seg å være svak en gang i blant.

Mest sannsynlig angrer jeg på at jeg gjør meg selv skall-løs. Men om det kan hjelpe bare én person som sliter til å føle seg sterkere eller , så er det verdt det.

For et par-tre år siden skrev jeg et langt innlegg om det å ha fødselsdepresjon. Jeg tar ikke noe om det nå, jeg er ikke klar for å gå så dypt her på bloggen. Det kostet meg så mye når jeg la det ut på Facebook. Men jeg fikk helt villt mange tilbakemeldinger og gode ord. Enormt med meldinger fra både kjente og ukjente som fortalte at historien min gjorde at det var lettere å leve med deres problemer, med sin depresjon. Og det synes jeg var en svært sterkt og lærerik opplevelse. Kanskje gjentar jeg det her en gang i tiden for å kunne hjelpe flere. Jeg vil så gjerne, men det må være når tiden føles riktig.

Nå for tiden fokuseres det mye på at ungdommene eksponeres for så mye via sosiale medier, at presset om å være bra nok er høyere enn noen gang. Vi snakker om mobbing og utestenging og vil ikke at våre håpefulle skal lide. Men faktisk, det er slik for oss voksne også. I stor grad.

Gjennom sosiale medier blir vi daglig bombadert med bilder og statuser som gjør oss stresset. Alle holder på med noe og ikke minst; er med noen. Venner. Har du venner? Blir du invitert? Blir familien din inkludert?

Jeg har endelig lært meg til å holde meg mest mulig unna sosiale medier. Ikke fordi jeg ikke unner andre lykke og suksess, langt ifra. Jeg klare å glede meg på andre sine vegne. Men jeg har så mange andre utfordringer at jeg må skyve unna det jeg kan, som jeg vet trigger stresset i meg. Jeg blir faktisk ikke så lett påvirket og har det ikke slik at jeg må gjøre som alle andre. Glem perfekt! Hva er perfekt liksom? Hvem bestemmer hva som er riktig og hva som er perfekt, eller bra nok?

Men enkelte ting gir meg en sterk følelse av å ikke være bra nok.

For eksempel så har vi alle fjellturene, sykkelturene og treningsfruene. Jeg ser snart ikke forskjell på en 20-åring og en 50-åring på avstand. Mammakroppen er definitivt ut! Her er det kun slank og veltrent som gjelder.

Selvfølgelig er det en god ting at kvinner tar vare på helsen sin og kroppen sin. At de er aktive og sunne. De gjør ingenting galt i det. Det er bare jeg er en småfeit, sliten kvinne som er misunnelig.

Jeg har riktignok en unnskyldning for å ikke klare å holde meg i form. Jeg har en skade i hoften som hindrer meg i å trene. Men den hindrer meg ikke i å spise utelukkende sunt. Likevel klarer jeg det ikke. Kall det gjerne trøstespising. Eller en ond sirkel.

Kanskje jeg etterhvert får fikset på hoften min, slik at jeg kan ha en hverdag uten smerter. Smerter som er så intense at de tærer på alt av mot og livskvalitet. Slik at jeg kan komme i normal aktivitet igjen. Slik at jeg også kan ta bilder av meg svett på en fjelltopp. Med flat mage og rumpe som en 20-åring….

Men inntil da så sitter jeg her og føler lettere avsky for min egen kropp. Og jeg som bruker veldig mye tid på å snakke med tenåringene mine om at de skal være stolt over egen kropp, og at vi alle er forskjellige. At alle skal være den de er og at ulikhetene og mangfoldet er totalen som gjør livet vakkert.

Jeg er en hykler.

Men jeg føler en sterk avmakt for at jeg ikke klarer å gå turer og holde meg noenlunde i form. Jeg har en tristhet over alt jeg går glipp av med ungene.

Jeg er den kjipe mammaen som må si nei til å hoppe i sekk eller løpe med egg i skje. Jeg er den kjipe mammaen som ikke ikke gjør alle bevegelser under en danselek. Og ikke danser jeg med ungene heller. Jeg er hun som ikke klarer å bære ungene sine lenger og som ikke kan løpe etter på gøy. Jeg har blitt hun som sitter og ser på og virker prippen og høytidelig.

Hadde dere bare visst at det ikke er derfor. At inni meg så skjemmes jeg og gråter.

Noen ganger må jeg bare delta likevel for å ikke være hun sutrete kjerringa med smerter. Jeg får virkelig svi for det etterpå i form av bortimot uutholdelige smerter. Noen ganger klarer jeg ikke engang å gå….

Ja jeg kan si at jeg ikke kan delta på grunn av en skade, på grunn av smerter. Men hvem er jeg da? Den sutrete dama? Eller hun som lurer seg unna ved å si hun har smerter? Hypokonder eller løgner? Den svake.

Eller hun som faktisk er skikkelig, skikkelig lei seg og fortvilet på grunn av tingenes tilstand?

Samtidig er jeg så heldig at jeg også er lykkelig. Jeg har mye å glede meg over og mange å være stolt over. Jeg er stolt av meg selv også. Alt jeg har greid mot alle odds. Den jeg har blitt. Jeg har opplevd mye vondt som ikke et barn og en ungdom skal oppleve. Ting som ikke kan skrives om men som preger meg hver dag. Jeg har også kommet meg gjennom en fryktelig tung depresjon for noen år siden. Har du ikke vært der selv så vet du ikke hvilken stor bragd det er. Håper jeg aldri faller såpass langt ned igjen. Livet er dyrebart og herlig, men det er også en kamp.

Vi kjemper hver dag og noen dager må vi kjempe mer enn hva gleden gir. Ta godt vare på de du har rundt deg. Ikke vær så selvopptatt i egen lykke og fornøydhet at du ikke lenger ser de ensomme. De som trenger å høre til. Eller de som trenger et løft.

Jeg lytter og inkluder, gjør du?

 

På vei ut porten for siste gang og en liten hyllest til barnehagen

IMG_4122
Kristiane på vei ut portoen for siste gang i fjor. Hun ville ikke forlate alle som hun var så glad i i barnehagen.

Mange ser seg ikke tilbake og er bare glad for å komme seg videre. Og det er helt greit.

Men det kan også være noen som ikke føler det slik. Ja, de er selvfølgelig stolte og glade for at de har blitt så store at de skal begynne på skolen.

Men det kan være en stor overgang. Våre barn har gått i barnehage siden de var 2-3 år gamle og med 80% plass. Det vil si at de har vært sammen med de voksne i barnehagen 4 dager i uka i 3-4 år.

Jeg vet jeg hadde synes det var tungt å ta farvel, med noen jeg hadde hatt så mye med å gjøre over en så lang periode.

Nå har vi hatt fem som har sluttet på barnehagen. Det har stort sett gått fint men de har alle savnet barnehagen sin. Og for en av jentene så var det et fryktelig stort savn. Og det forstår jeg.

Har du tenkt på at dette kan være vanskelig for 5-6 åringen din?

De som tar imot deg hver morgen med et smil som om du er den de er mest glad for å se.

De som lærer deg nye ting, gir deg mat, lar deg bake og tar deg på fanget og leser en bok. De som trøster når du er lei deg, de som støtter deg når du er redd, de som holder deg i hånden.

De som blåser på når du har slått deg og setter på et plaster. Og alle vet jo at plaster hjelper mot det meste…

De som stille og rolig forklarer deg at det du gjorde nå var ikke bra. Og veileder deg til å gjøre det riktige neste gang. De som roser når du mestrer.

De som synger for deg, synger med deg. De som kler seg ut når det er karneval. De som har lært deg å sykle og male med fingrene.

De som tar deg med på tur, og viser og forklarer alt de kan om naturen. De som hjelper deg å lage de fineste julegavene til foreldre eller besteforeldre. De som inviterer besteforeldre til kaffi og kaker.

De som har sorger, byrder, hverdagsproblem og smerter. Men som likevel gjør alt de kan for å passe på deg.

Det må være trist å brått skulle forlate de som er der så mye for deg…

17. mai feiringen vår

Og da var feiringen av nasjonaldagen over for vår del. Vi har hatt en nydelig dag på hjemplassen vår Giske.

En av tradisjonene våre på nasjonaldagen er frokost med litt høytidelig preg. Da får vi samlet oss og lagt en liten kjøreplan for dagen, samt sørget for at alle er mette for en stund.

IMG_3089
Dekket til frokost.

IMG_3093

Som alltid ble det en innspurt for å rekke 17. mai toget, men vi rakk det akkurat uten at noen fikk noe varige mén av noe slag 😉

IMG_3095
Spennende å stå og vente på toget…
IMG_3099
Hipp, hipp, hurra!!

På skolen etter toget, var de minste i aktivitet mer eller mindre hele tiden. De var med på leker, klatret, snurret og spiste is. Masse is!

IMG_3105
Dagens første is…

IMG_3124

IMG_3118

IMG_3101

Nå skal alle bunadene henges opp på loftet igjen og bunadsskjortene til vask. Beina mine skal ligge høyt en stund.

Eldstejenta Sofie har hatt et tett program i dag. Klassen hennes på videregående har for tiden en finsk skoleklasse på besøk. Den ene jenta bor hos oss denne uka. I dag tidlig (kl 7!!), skulle de samles hele gjengen til frokost hos en i klassen. Deretter var de i Ålesund og deltok på 17. mai feiringen der. Noen timer senere skulle hun på jobb og nå straks skal hun på besøk til en annnen jente i klassen. Så henne får jeg nesten ikke sett i dag. Men er glad for at hun ting å styre med.

Nå er små og store fornøyde men slitne. Vi har dessverre ingen planer for ettermiddag og kveld, men til neste år håper jeg vi kan få samlet noen venner eller familie til sosialt samvær og god mat etter program på skolen. Jeg får nesten en litt sånn antiklimaks-følelse når vi «bare» skal hjem uten noen planer etterpå. Men, men, det er jo godt å bare synke sammen også. Som minstemann Kristian har gjort:

IMG_3130

Ønsker alle en fortsatt fin 17. mai!! ❤️🇳🇴🌿