40-års eventyret

Så var man blitt 40 år da…

IMG_6414
Meg på min første bursdag…

Jeg har egentlig gruet meg veldig til det. Ikke fordi jeg synes 40-åringer er gamle. Men for meg som føler meg som 25 (nei jeg ser ikke ut som jeg er det), så er det rett og slett vanskelig å forholde seg til at jeg har blitt «hele» 40. Jeg føler meg ikke helt som en av de voksne.

Det er utrolig mange som sier til meg at 40-årene er livets beste tid. Og det tviler jeg ikke på at det er for mange. Ungene begynner å bli store og selvhjulpne. Man har litt mindre gjeld etter å ha betalt på huslån en stund. Og med romsligere økonomi så er det noen stressfaktorer mindre, det er ikke til å komme fra for de fleste av oss uansett hvilke verdier en har.

Man har gjerne funnet sin plass i venneflokken. Man har tid og råd til å reise mer, både med og uten barn. Man har mer tid og overskudd til å date sin kjære.

Kanskje har man også fått hvilt seg litt etter småbarnslivet og funnet overskudd til å begynne å holde seg i bedre fysisk form. Man er mest sannsynlig ferdig med å ha konfirmanter.

Man er trygg på seg selv og sine meninger. Man vet å konsentrere seg om ting som virkelig betyr noe. Man har funnet roen og er mer harmonisk.

Så det må jo egentlig være topp å nå 40-årene!

Men det er ikke helt slik for meg. Jeg har fremdeles små barn og jeg ønsker meg forsåvidt flere. Men fornuften taler for første gang imot det. Så jeg må innfinne meg med at min tid som gravid/fødende/ammende/superkvinne er over.

IMG_6413
Her er jeg lettet over at min femte fødsel var over og at vi hadde fått nok et kjærlighetsbarn <3

Vi har ikke noe nedbetalt huslån, ikke noe spesielt med hverken tid eller penger til reising og dating. Jeg har ikke funnet min plass i venneflokken, jeg er ikke i bedre fysisk form og jeg har ikke fått hvilt meg. Vi har fremdeles 5 konfirmasjoner igjen…

Det meste av dette er på grunn av egne valg, så det er ikke ment som klaging. Jeg kunne gitt meg etter de tre første barna og hatt det som de fleste andre 40-åringer. Men for meg så hadde det blitt feil. Og da sier jeg ikke at alle andre gjør feil, jeg sier bare hvordan det er for meg.

IMG_6412
Meg som 14-åring, på den tiden drømte jeg om en slik familie jeg har fått.

Ja jeg er sliten og burde gå inn i 40-årene med mindre stress i vente. Med viten om at vi snart ikke skal gå gjennom en drøss med nye år med lekser og fau-møter. Innsamling til klasseturer 5-6 ganger til, over flere år. At det snart var slutt på sommeravslutninger, juleforestillinger, dugnader og så videre. Men slik er det ikke, tvert imot.

Likevel, jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles har små barn, som hver eneste dag lærer meg å sette pris på de grunnleggende og viktige tingene i livet.

IMG_6415

Jeg nyter fremdeles tassende små skritt over gulvet.

Jeg er så vanvittig glad for at jeg fremdeles våkner av et kyss på kinnet av en liten barnemunn og ord som: «du er verdens beste mamma».

Det er så godt at en liten kropp søker min trygghet og varme når natta blir skummel.

Jeg gleder meg stort over at jeg (som en 40 år gammel 25-åring), har mange år fremfor meg med å glede små mennesker. Å oppleve at de jubler villt av å få en slush til 20 kroner. Å bli hoppende glad for at de får ha en venn på besøk. Og ikke minst at de kommer løpende mot meg med en klem og jubelrop, når jeg henter i barnehagen eller når jeg kommer hjem etter en tur på butikken.

Det er stort å fremdeles etter 17 år være heltinne og en av de viktigste i livet til noen.

Dette slipper jeg å savne på en stund. Jeg har kanskje ikke så mye egentid og penger. Og jeg føler meg ofte tygget og spyttet ut, men jeg er nå en 40-åring som fremdeles får nyte tiden der ungene er små. Og det er jeg takknemlig og glad for.

Nå høres det kanskje ut som jeg kun setter pris på å ha små barn. Men slik er det overhodet ikke. Det er mildt sagt utrolig spennende og givende å være mor til tenåringer. Midt inni alle nye problemstillinger og krav, så vokser det frem unge damer som beriker livet mitt på så mange måter. Og disse trenger meg også fortsatt. Men dette har jeg skrevet en del om før og kommer sikkert til å skrive en del om senere 😉

Selve feiringen av dagen ble forresten fantastisk. Jeg fikk frokost, blomster, gode ord og flotte gaver av familien min og noen venner.

Litt senere på dagen samlet vi mine søsken, foreldre, tantebarn, mann og barn/svigersønn på en restaurant og spiste et godt måltid.

IMG_6416

IMG_6417

Jeg ble til og med veldig overrasket…

For når vi skulle hjem etter restaurant besøket så spurte jeg Jan Henrik om hvor han hadde parkert. «Her» sa han, og pekte mot noen biler som stod parkert foran oss. Men jeg såg ikke bilen vår. «Du og jeg skal ikke hjem, vi skal videre….» Så viste han meg en ny flott Mercedes som han hadde fått lånt av svogeren min, og fortalte meg at vi skulle til Kristiansund og overnatte på hotell! Jan Henrik hadde ordnet med barnepass slik at jeg fikk slappe av et helt døgn.

Jeg ble så overveldet at jeg begynte å grine!

Og for en luksus å sitte i en ny, ren bil! Ganske avslappende det også skal jeg si dere 😉 Ikke helt det jeg er vant til.

Etter at det verste av den dårlige samvittigheten for å reise fra ungene hadde lagt seg, så begynte jeg å senke skuldrene og kjenne hvor godt det gjorde for både krop og sjel å gjøre dette. Kjente hvor skuldrene sank mer og mer for hvert minutt.

Når vi kom til Kristiansund, sjekket vi inn på hotell hvor Jan Henrik hadde ordnet med en flott rosebukett som jeg fikk på rommet.
På kvelden gikk vi på restaurant og spiste en nydelig middag.

IMG_6374
Ankomst hotellet i ny, flott bil 🙂
IMG_6386
Roser og utsikt på rommet.

Neste dag, etter frokost, så kjørte vi hjemover. Men vi tok ikke raskeste veien hjem. Min kjære mor var så snill og ryddet hjemme hos oss før vi kom hjem. Så jeg fikk virkelig hvile og nyte bursdagen min. Foreløpig er det helt greit å fylle 40 🙂

IMG_6411

IMG_6410

Tirsdags-tipset!

Nei nå er det bra lenge siden jeg delte et tips sist! Så her kommer et:

Barna mine er ville etter å lage slim for tiden og det er størknet mel osv flere steder i huset. Det er ikke alltid de treffer med oppskriften siden de har valgt å eksprimentere selv mens jeg er ute av huset. Dette fører til en masse rot og mye skrubbing.

Men ved hjelp av en pepperkakeform blir det betydelig enklere å fjerne. Dette tipset kan du også bruke etter at du har holdt på med deig på kjøkkenbenken. Vent til det har tørket inn og skrap i vei! 🙂

IMG_6226

IMG_6227

IMG_6225

NB: ikke alle overflater tåler denne type behandling, her må man bruke sunn fornuft 😉

Den store bursdagsuka…

Den kommende uken har vi hele tre bursdager å feire. I dag fyller Johanne 15 år, på fredag blir Josefine 5 år og lørdag blir jeg 40 år.

Ungene skal få feire og bli gjort stas på. Det fortjener de!

Johanne har allerede hatt selskap. Hun hadde jentene fra klassen og et par bestevenninner utenom. Det er så utrolig stor forskjell på å ha barneselskap og ungdomselskap. Sistnevnte er betydelig enklere selv om de ofte er flere. Og maten er litt mer arbeid med siden de vil ha slike ting som taco, pizza eller lasagne. Men de sitter i ro og roter ikke i det hele tatt 😉

IMG_6198
Her er det dekket til fest for å feire Johanne 🙂
IMG_6202
En dessert som tok 2 minutt å «lage» men til stor begeistring likevel 😉

Gratulerer sååå mye med dagen til vår kjære, tøffe Johanne!

IMG_6204
Johanne og islandshesten vår Leiknir <3

Josefine skal har barnebursdag på dagen sin. Da kommer alle som er født samme året som hun, tror de er 12-13 barn tilsammen. Da blir det ballonger, is og høyt støynivå vil jeg tro.

Jeg har ingen store planer for min egen dag. Jeg er en såkalt bursdagsperson, jeg elsker å feire andre og det kribler fortsatt i magen på meg selv når det er jeg som har bursdag. Men jeg gikk litt for høyt ut denne gangen og det endte med et «smell». Jeg inviterte nok alt for mange (sliter med å utelate noen), men svært få hadde anledning til å komme.

Midten av juni er en dårlig tid å ha bursdag i her hvor vi bor, for det er så mye annet som blir arrangert. Så da bare droppet jeg det forsøket.

Men jeg jeg vet jeg i det minste slipper å lage middag, vi skal ut og spise sammen med mine foreldre og søsken med familie. Det er alle tiders!

Noe jeg akkurat har tenkt på er at begge barna våre som er født i juni har navn som begynner på j. Det virker planlagt men det er altså helt tilfeldig. Eller, tilfeldig er det kanskje ikke, men ikke bevisst.

I ettermiddag må vi få gjort litt stas på Johanne før det er fotballkamp for laget jeg trener. Både Johanne og Sofie spiller der. Får håpe vi vinner, det vil gjøre Johanne sin bursdag ekstra bra 😉

IMG_6053

Nå skal jeg straks avgårde til sykehuset til en utredning i forhold til hoften/ryggen min. Jeg har fått plass hos Fys.med. og slik jeg har forstått det så tar den første konsultasjonen omtrent 3 timer. Jeg er svært glad for at jeg får denne utredningen, samtidig gruer jeg meg veldig.

Jeg må legge alle kortene på bordet og blottlegge masse synptom og følelser rundt dette, samt vise kroppen min. Jeg hater virkelig slikt. Det sitter så langt inne for meg å syte. Jeg vet jo at det ikke er syting. Men jeg har en sperre på å legge ut om alt, hvertfall muntlig. Og da er det kanskje ikke så rart at legene sliter med å finne ut av problemene mine.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det slik, men vet at det er en blanding av å ikke like å være til bry og at det er litt nedverdigende.

Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene? Hvordan skal jeg klare å åpne meg?

En tur til Sunnmøres Mummi-hus

I dag tok vi oss som vanlig en søndags-biltur. Når vi startet var været grått og surt. Men når vi var kommet omtrent halvveis så kom sola.

Omtrent på samme tid kjørte vi forbi et fyrtårn som vi har passert utallige ganger. Det har alltid fascinert meg men vi har alltid bare sust forbi.

I dag derimot var timingen perfekt, så vi valgte å se litt nærmere på det.

Selve bygget er i en byggestil som skiller seg veldig ut i forhold til arkitektur ellers i området. Det minner faktisk litt om Mummi-huset, eller et bygg i Middelhavet. Det er virkelig et blikkfang.

Men det beste er nok naturen rundt. Jeg lar bildene tale for seg selv…

IMG_6079

IMG_6080

IMG_6081

IMG_6089

IMG_6084

IMG_6087

IMG_6088

IMG_6090
Spennende å ta en titt inn…

IMG_6092

Siden jeg ikke klarer lange gåturer eller sykkelturer, er det viktig å gjøre ting som vi gjorde i dag. Små utflukter er bedre enn ingen. Det er så kjekt for både små


og store ❤️

Dere kan lese om fyret blant annet her: https://no.m.wikipedia.org/wiki/Lepsøyrevet_fyr

Bryr du deg om andre eller er du for høyt på toppen til å se ned?

Jeg tror nok de alle fleste av oss har noe de sliter med, men det som gjør mest vondt eller som vi skammer oss mest over, det holder vi for oss selv. Vi liker ikke å vise oss svake. Vi liker ikke å gjøre oss sårbare. Uten skallet så er det rett innpå huden, eller enda verre – hjertet og stoltheten.

Når vi åpner oss så er det også et nederlag. Det koster for mye. Hvem vil være venn med den svake liksom? Hun som ikke er sterk, populær og perfekt. Man vil vel helst være sammen med de som betyr noe, de med status, de som er noen.

En gang i blant er det faktisk livsnødvendig å lette på trykket. Derfor gjør jeg det i dag, lufter litt på trykket. Både for min egen del men også for at andre kan tillate seg å være svak en gang i blant.

Mest sannsynlig angrer jeg på at jeg gjør meg selv skall-løs. Men om det kan hjelpe bare én person som sliter til å føle seg sterkere eller , så er det verdt det.

For et par-tre år siden skrev jeg et langt innlegg om det å ha fødselsdepresjon. Jeg tar ikke noe om det nå, jeg er ikke klar for å gå så dypt her på bloggen. Det kostet meg så mye når jeg la det ut på Facebook. Men jeg fikk helt villt mange tilbakemeldinger og gode ord. Enormt med meldinger fra både kjente og ukjente som fortalte at historien min gjorde at det var lettere å leve med deres problemer, med sin depresjon. Og det synes jeg var en svært sterkt og lærerik opplevelse. Kanskje gjentar jeg det her en gang i tiden for å kunne hjelpe flere. Jeg vil så gjerne, men det må være når tiden føles riktig.

Nå for tiden fokuseres det mye på at ungdommene eksponeres for så mye via sosiale medier, at presset om å være bra nok er høyere enn noen gang. Vi snakker om mobbing og utestenging og vil ikke at våre håpefulle skal lide. Men faktisk, det er slik for oss voksne også. I stor grad.

Gjennom sosiale medier blir vi daglig bombadert med bilder og statuser som gjør oss stresset. Alle holder på med noe og ikke minst; er med noen. Venner. Har du venner? Blir du invitert? Blir familien din inkludert?

Jeg har endelig lært meg til å holde meg mest mulig unna sosiale medier. Ikke fordi jeg ikke unner andre lykke og suksess, langt ifra. Jeg klare å glede meg på andre sine vegne. Men jeg har så mange andre utfordringer at jeg må skyve unna det jeg kan, som jeg vet trigger stresset i meg. Jeg blir faktisk ikke så lett påvirket og har det ikke slik at jeg må gjøre som alle andre. Glem perfekt! Hva er perfekt liksom? Hvem bestemmer hva som er riktig og hva som er perfekt, eller bra nok?

Men enkelte ting gir meg en sterk følelse av å ikke være bra nok.

For eksempel så har vi alle fjellturene, sykkelturene og treningsfruene. Jeg ser snart ikke forskjell på en 20-åring og en 50-åring på avstand. Mammakroppen er definitivt ut! Her er det kun slank og veltrent som gjelder.

Selvfølgelig er det en god ting at kvinner tar vare på helsen sin og kroppen sin. At de er aktive og sunne. De gjør ingenting galt i det. Det er bare jeg er en småfeit, sliten kvinne som er misunnelig.

Jeg har riktignok en unnskyldning for å ikke klare å holde meg i form. Jeg har en skade i hoften som hindrer meg i å trene. Men den hindrer meg ikke i å spise utelukkende sunt. Likevel klarer jeg det ikke. Kall det gjerne trøstespising. Eller en ond sirkel.

Kanskje jeg etterhvert får fikset på hoften min, slik at jeg kan ha en hverdag uten smerter. Smerter som er så intense at de tærer på alt av mot og livskvalitet. Slik at jeg kan komme i normal aktivitet igjen. Slik at jeg også kan ta bilder av meg svett på en fjelltopp. Med flat mage og rumpe som en 20-åring….

Men inntil da så sitter jeg her og føler lettere avsky for min egen kropp. Og jeg som bruker veldig mye tid på å snakke med tenåringene mine om at de skal være stolt over egen kropp, og at vi alle er forskjellige. At alle skal være den de er og at ulikhetene og mangfoldet er totalen som gjør livet vakkert.

Jeg er en hykler.

Men jeg føler en sterk avmakt for at jeg ikke klarer å gå turer og holde meg noenlunde i form. Jeg har en tristhet over alt jeg går glipp av med ungene.

Jeg er den kjipe mammaen som må si nei til å hoppe i sekk eller løpe med egg i skje. Jeg er den kjipe mammaen som ikke ikke gjør alle bevegelser under en danselek. Og ikke danser jeg med ungene heller. Jeg er hun som ikke klarer å bære ungene sine lenger og som ikke kan løpe etter på gøy. Jeg har blitt hun som sitter og ser på og virker prippen og høytidelig.

Hadde dere bare visst at det ikke er derfor. At inni meg så skjemmes jeg og gråter.

Noen ganger må jeg bare delta likevel for å ikke være hun sutrete kjerringa med smerter. Jeg får virkelig svi for det etterpå i form av bortimot uutholdelige smerter. Noen ganger klarer jeg ikke engang å gå….

Ja jeg kan si at jeg ikke kan delta på grunn av en skade, på grunn av smerter. Men hvem er jeg da? Den sutrete dama? Eller hun som lurer seg unna ved å si hun har smerter? Hypokonder eller løgner? Den svake.

Eller hun som faktisk er skikkelig, skikkelig lei seg og fortvilet på grunn av tingenes tilstand?

Samtidig er jeg så heldig at jeg også er lykkelig. Jeg har mye å glede meg over og mange å være stolt over. Jeg er stolt av meg selv også. Alt jeg har greid mot alle odds. Den jeg har blitt. Jeg har opplevd mye vondt som ikke et barn og en ungdom skal oppleve. Ting som ikke kan skrives om men som preger meg hver dag. Jeg har også kommet meg gjennom en fryktelig tung depresjon for noen år siden. Har du ikke vært der selv så vet du ikke hvilken stor bragd det er. Håper jeg aldri faller såpass langt ned igjen. Livet er dyrebart og herlig, men det er også en kamp.

Vi kjemper hver dag og noen dager må vi kjempe mer enn hva gleden gir. Ta godt vare på de du har rundt deg. Ikke vær så selvopptatt i egen lykke og fornøydhet at du ikke lenger ser de ensomme. De som trenger å høre til. Eller de som trenger et løft.

Jeg lytter og inkluder, gjør du?

 

På vei ut porten for siste gang og en liten hyllest til barnehagen

IMG_4122
Kristiane på vei ut portoen for siste gang i fjor. Hun ville ikke forlate alle som hun var så glad i i barnehagen.

Mange ser seg ikke tilbake og er bare glad for å komme seg videre. Og det er helt greit.

Men det kan også være noen som ikke føler det slik. Ja, de er selvfølgelig stolte og glade for at de har blitt så store at de skal begynne på skolen.

Men det kan være en stor overgang. Våre barn har gått i barnehage siden de var 2-3 år gamle og med 80% plass. Det vil si at de har vært sammen med de voksne i barnehagen 4 dager i uka i 3-4 år.

Jeg vet jeg hadde synes det var tungt å ta farvel, med noen jeg hadde hatt så mye med å gjøre over en så lang periode.

Nå har vi hatt fem som har sluttet på barnehagen. Det har stort sett gått fint men de har alle savnet barnehagen sin. Og for en av jentene så var det et fryktelig stort savn. Og det forstår jeg.

Har du tenkt på at dette kan være vanskelig for 5-6 åringen din?

De som tar imot deg hver morgen med et smil som om du er den de er mest glad for å se.

De som lærer deg nye ting, gir deg mat, lar deg bake og tar deg på fanget og leser en bok. De som trøster når du er lei deg, de som støtter deg når du er redd, de som holder deg i hånden.

De som blåser på når du har slått deg og setter på et plaster. Og alle vet jo at plaster hjelper mot det meste…

De som stille og rolig forklarer deg at det du gjorde nå var ikke bra. Og veileder deg til å gjøre det riktige neste gang. De som roser når du mestrer.

De som synger for deg, synger med deg. De som kler seg ut når det er karneval. De som har lært deg å sykle og male med fingrene.

De som tar deg med på tur, og viser og forklarer alt de kan om naturen. De som hjelper deg å lage de fineste julegavene til foreldre eller besteforeldre. De som inviterer besteforeldre til kaffi og kaker.

De som har sorger, byrder, hverdagsproblem og smerter. Men som likevel gjør alt de kan for å passe på deg.

Det må være trist å brått skulle forlate de som er der så mye for deg…

17. mai feiringen vår

Og da var feiringen av nasjonaldagen over for vår del. Vi har hatt en nydelig dag på hjemplassen vår Giske.

En av tradisjonene våre på nasjonaldagen er frokost med litt høytidelig preg. Da får vi samlet oss og lagt en liten kjøreplan for dagen, samt sørget for at alle er mette for en stund.

IMG_3089
Dekket til frokost.

IMG_3093

Som alltid ble det en innspurt for å rekke 17. mai toget, men vi rakk det akkurat uten at noen fikk noe varige mén av noe slag 😉

IMG_3095
Spennende å stå og vente på toget…
IMG_3099
Hipp, hipp, hurra!!

På skolen etter toget, var de minste i aktivitet mer eller mindre hele tiden. De var med på leker, klatret, snurret og spiste is. Masse is!

IMG_3105
Dagens første is…

IMG_3124

IMG_3118

IMG_3101

Nå skal alle bunadene henges opp på loftet igjen og bunadsskjortene til vask. Beina mine skal ligge høyt en stund.

Eldstejenta Sofie har hatt et tett program i dag. Klassen hennes på videregående har for tiden en finsk skoleklasse på besøk. Den ene jenta bor hos oss denne uka. I dag tidlig (kl 7!!), skulle de samles hele gjengen til frokost hos en i klassen. Deretter var de i Ålesund og deltok på 17. mai feiringen der. Noen timer senere skulle hun på jobb og nå straks skal hun på besøk til en annnen jente i klassen. Så henne får jeg nesten ikke sett i dag. Men er glad for at hun ting å styre med.

Nå er små og store fornøyde men slitne. Vi har dessverre ingen planer for ettermiddag og kveld, men til neste år håper jeg vi kan få samlet noen venner eller familie til sosialt samvær og god mat etter program på skolen. Jeg får nesten en litt sånn antiklimaks-følelse når vi «bare» skal hjem uten noen planer etterpå. Men, men, det er jo godt å bare synke sammen også. Som minstemann Kristian har gjort:

IMG_3130

Ønsker alle en fortsatt fin 17. mai!! ❤️🇳🇴🌿

Snart komfirmasjon igjen

Nå jobber jeg på spreng for å bli ferdig  til søndag!

Det er en enorm forskjell på presset i år siden vi hverken skal ha selskapet hjemme eller lage maten selv. Noe jeg har gjort til samtlige 7 barnedåper og  konfirmasjon. Både hatt det hjemme og laget maten.

Har nok å gjøre, med både planlegging, bestilling, innkjøp, ordne penklær/bunader, sørge for at alle har strømpebukse og sko som passer, sette opp bord og stoler, pynte, dekke på til 51 personer og så videre. Heldigvis feirer vi denne gangen sammen med svigerinnen og svogeren min som har en datter som også skal konfirmeres samme dag. Vi deler godt på oppgavene.

IMG_2864

IMG_2861

Men det er en utfordring i forhold til barnepass og få tid til det daglige hjemme nå som vi er i innspurten. Likevel er det ikke uutholdelig stressende. Vi har gjort dette så mange ganger før og vet hva vi går til. Vi stresser ikke med å få alt perfekt. Det viktigste er å gi jentene en minnerik og hyggelig dag med foreldre som ikke er utslitt. Og da er det mindre viktig med matchende stoler og at alt skal være hvitt 😉

Vi må bli ferdig med alt i dag fordi i morgen skal vi i konfirmasjon til min kjære niese. Da går dagen til det og det blir ikke tid til noe annet. Bortsett fra om kvelden, da må bunadsskjortene vaskes og strykes igjen etter at flokken har lagt seg 😉

puh…!

En ny uke venter (eller truer)…

Nå ligger jeg på sofaen og ser ut på en nydelig blå himmel. Solen skinner.

Jeg ligger her for å samle litt krefter. Uken som var kom vi oss gjennom med et nødskrik. Uken som kommer blir verre.

Kjenner det er litt mye på gang for tiden. Ikke ment som klaging men slik er det bare. Og ja, vi har valgt det selv men det blir ikke mindre krevende av den grunn.

Mandager har tre av ungene fotball og håndballtrening. Mandagene er det også fotballkamp. Tirsdagene har 6 av ungene trening samt at jeg er trener. Onsdagene er det trening for ei av jentene og fotballkamp for meg og to av jentene. Annenhver onsdag er Jan Henrik og to av jentene på korøving. Torsdagene er det trening for meg og to av jentene. Fredag skal de eldste kjøres til besøk eller selskap. Lørdagene prøver vi å få ordnet forefallende arbeid i hjemmet men ofte med en flokk småunger i hus så er det vanskelig å få tid til så mye arbeid. Søndagene er det stort sett litt roligere, bortsett fra mye inn og ut dørene, på og av med ytterklær, litt krangling osv.

IMG_2762
Heldigvis ikke kun søskenkjærlighet i form av krangling. Her har Sunniva kledt på og flettet lillesøster Josefine 💗

Innimellom dette er det mye kjøring og henting til og fra jobb for både Jan Henrik, Sofie og meg selv. Vi har bare en bil så all kjøring faller på meg. Kjøring og henting i barnehage, på skole, aktiviteter, møter i Ungdomsrådet, møte i Nærmiljøutvalget, møter på skolen, møter i idrettslagene, vennebesøk osv. Vi bor slik til at vi er avhengig av bil. Heldigvis blir det mer sykling på de minste nå fremover men vi har en litt farlig vei til skole og aktiviteter, så det blir som oftes til at jeg må kjøre de slik at de skal komme trygt frem.

I tillegg så er det diverse dugnader i forbindelse med idrettslag og skoleklasser. Enten det er kiosksalg, baking, salg og utkjøring av varer, loddsalg osv.

Nå for tiden har vi også konfirmasjon for Johanne kommende søndag, vi skal i konfirmasjon til niesen min dagen før. Uka etter skal vi i bryllup, vi får besøk av en utvekslingsstundent som skal bo hos oss en ukes tid og det er 17. mai…

I helgen fylte Sofie Charlotte 17 år. Vi feiret henne med deilig frokost, pakker og kort. Etter dette såg vi på bilder fra når hun var liten og koste oss med jordbær og krem. Lenge siden jeg brukte disse dessertglassene sist, og jaggu har vi ikke ett for lite. Må se om jeg får tak i 😉

IMG_2765
Jordbær og krem i lange baner 😉

Senere på dagen feiret hun med noen venninner fra klassen og sine bestevenninner hjemme hos oss. Jeg fikk heldigvis ordnet med overnatting til de tre minste jentene med noen snille folk, for vi måtte forlate huset den kvelden. Tror ingen av de små hadde greid å sove så masse kakling og latter som her var. Det ble en vellykket feiring for Sofie, så det var bra!

IMG_2782
Sofie med to av sine beste venninner 3>

I går ble jeg liggende på sofaen nesten hele dagen med sterke smerter fra hofte og lyske. Dette er noe jeg har slitt med i ca 3 -4 år. Men nå blir det bare verre og verre, som i går da jeg i en periode på flere timer ikke greide å bevege meg. Kom meg ikke på do engang.

En ting er at jeg ikke klarer å trene, ikke gå turer som er lenger enn 10-15 minutt. Men når det blir så ille at jeg ikke kommer meg rundt i huset engang, da begynner det virkelig å tære på motet.

Heldigvis litt bedre i dag, inntil videre. Nå som jeg har fått hvilt litt er jeg klar for å fortsette med dagens oppgaver. Tror jammen meg jeg skal ta meg tid til å sette meg på terrassen og unne meg litt sol noen minutter også 😉 Dersom jeg rekker det.

Men må få en viss orden på huset for i morgen kommer det noen fra et ukeblad som skal intervjue meg. Aner ikke hva de kommer til å ville ta bilder av så jeg tenker det er greit å gardere seg litt. Og siden de to minste har fri på onsdagene må jeg prøve å få gjort mesteparten i dag.

Har myyyye klesvask og oppvask som venter. Og straks er Sunniva og Kristiane ferdig på skolen. Henter de litt over kl 13, de går ikke på SFO.

Litt av kaoset det blir etter en helg hvor ikke alt blir tatt med en gang…

IMG_2481

IMG_2773

IMG_2776

IMG_2781

Så det er bare å fortsette med dagens oppgaver! Nå skal hjemmet vårt bli anstendig igjen 😉